Den brutale virkeligheten.

//Dette innlegget er skrevet i samarbeid med frustrasjonen som bygger seg opp av å bo på en for liten plass// På 48 små kvadrat bor vi: student med nærmere hundre bøker, hund som legger sin elsk på pinner og alt som kan rives i stykker, og en hardt arbeidende mann med hjemmekontorutstyr. Verken jeg eller H er spesielt rotete mennesker, men vi har bare innsett at i denne leiligheten og dens begrensede lagringsmuligheter blir det rotete bare en kopp står på bordet. Nå er loftet fullt, skapene er fulle og boden i garasjen er også fulle. Og jeg må vaske gulvene minst to ganger i uka på grunn av alt labbestøvet! Noen som kjenner seg igjen?

Velkommen bak fasaden i Kirkegata:

Her hvor putene danderes ut ifra hvordan man kan spoone best mulig på sofaen mens vi ser på Netflix, eller spise middag mens vi ser på Netflix (vi ser mye på Netflix). Dette er stedet hvor komfort kommer før estetikk og livet generelt skal nytes eller glemmes for noen små øyeblikk. 20150318-_DSC0584 Velkommen hit hvor vinduskarmene bugner over av spirende planter og fremfor alt fungerer som et drivhus siden gulvet ikke er aktuelt da vi har en hund som liker å beite som en melkeku. 20150318-_DSC0588 Velkommen til spiseavdelingen, som per nå brukes som hjemmekontor og er hovedgrunnen til at middagen må nytes i sofaen fremfor Netflix. 20150318-_DSC0591 Velkommen til vår lille stue hvor klesvasken tar så stor plass når stativet kommer frem at det ALLTID er i veien, hvor enn den flyttes. 20150318-_DSC0598

Sa jeg at jeg gleder meg til å flytte i et hus?