Et skritt om gangen.

f1b68d8ebb91f72e329a75ec5ded0558 Jeg husker godt hvor innmari vondt det var. Jeg klarte nesten ikke gå engang. Hvertfall ikke jogge. Noe jeg gjorde hver dag. Det renset liksom hodet og kroppen. Alt det skolestresset og tankene som kunne bygge seg opp i hodet. Bekymringene. De unødvendige og de uunngåelige. Jeg fikk pause fra de da jeg løp. Men nå verket det opp langs leggene. Det verket så jeg måtte legge meg ned på sidelinja da vi spillte en vennekamp fotball. Det sa stopp.

Jeg hadde nettopp nådd målet mitt. 5 km til, 5km fra. Jeg hadde rundet 10km uten stopp. En milepæl for ei som har hatet å løpe i årevis. Nå måtte jeg slutte. På samme tid møtte jeg veggen uten å vite det. Så energitapet hentet meg inn og det tok et år før jeg kom meg i gang med trening igjen. I mellomtiden kunne jeg ligge utslått en hel dag etter jeg hadde gått en tur på 40 minutter. "No pain, no gain", sa folk. "Gain?" tenkte jeg. Når var det meninga jeg skulle "gaine" noe? Jeg ble jo sengeliggende, for pokker! Utbrent OG med beinhinnebetennelse. Men venninna mi sa "Trening er å bryte ned kroppen. Du kan ikke drive å bryte ned en allerede nedbrutt kropp".

Tiden gikk, og det tok den tiden det tok. Det tok de kreftene det tok, og nå er jeg oppe og går igjen. Asfalten er bar og jeg kan endelig snøre på meg skoene og begynne å lufte hodet igjen. Ingenting stopper meg, med unntak av motivasjonen. Herregud, den dørstokkmila er så lang.

Nå har planen blitt skrevet. De sier det tar 30 dager med konstant gjentakelse for at man skal klare å bygge opp en ny vane. Så 30 dager med en eller annen form for trening er målet for den neste måneden. Det innebærer ikke bare styrketrening og løping, men også gåturer, yoga, fjellturer og alle former for fysisk aktivitet. Noe må gjøres hver dag, og det trener ikke være tungt. Men det trenger å bli gjort noe. For i en studiehverdag blir man sittende mye i ro, og det er ikke menneskekroppen skapt for. Hvertfall nå som jeg går den mest stressende eksamensperioden jeg har hatt, i møte. Og den avsluttende.

Så fra og med mandagen har jeg satt en 30-dagers challenge for meg selv for å bygge opp vanene mine igjen. I Praha kjøpte jeg meg nye treningsklær, så nå kan jeg føle meg fresh i nye farger samtidig som jeg produserer endorfiner og skjerper hjernen. Kanskje blir det halvmaraton på meg til neste år? Hvis jeg skal komme meg dit må jeg først gå (løpe) et skritt av gangen.

Ønsk meg lykke til?