OM EN SJENK

Uten å vite hele opprinnelsen til denne sjenken er det eneste jeg kan fortelle at den en gang stod i nabohytta vår, som da var hytta til min dagmamma. Min mamma overtok den da jeg var liten og pappa hadde bygd huset jeg vokste opp i. Sjenken ble malt i en mørk blå farge for å matche det blåtapetserte kjøkkenet vårt. Jeg elsket de fine utskjæringene, og elsker de ennå. Fra jeg var liten har jeg hatt en stor forkjærlighet for autentiske, gamle, romantiske detaljer.

20150804-_DSC0055

Da mamma en dag ville ha den ut av kjøkkenet (og kaste den på dynga!), stilte jeg meg klar til å overta den med åpne armer. Uten egentlig å ha noe sted og gjøre av den. Enn så lenge havnet den i garasjen deres og stamlet støv der.

20150804-_DSC0059

Da jeg, for flere år siden, skulle flytte inn med min daværende samboer, satte jeg i gang tiltak for å gjøre den hvit. Både fargen og mannen viste seg å være feil, og jeg og sjenken flyttet ut og gikk hver våre veier. Jeg til Tønsberg og sjenken tilbake inn i garasjen. Der har den stått inntil nylig.

20150804-_DSC0061

Da skjebnen skulle ha det til at jeg skulle møte H og vi forente våre veier med alt det måtte innebære; hus og heim, hund og sorte poser, budsjettering og middagsplanlegging - måtte sjenken være med på ferden. Hinderet var plassmangel. Jeg måtte ofte inn i garasjen og titte til at den ikke hadde tatt skader av fukt og andre ting når jeg reiste nordover. Og endelig, en forholdsvis kald sommerdag i år, kunne jeg prekevere den inn i en flyttebil og sende den hjem dit den skulle være. Hjemme i vårt nye hus.

20150804-_DSC0063

Nå jobbes det iherdig med å få av to lag med maling og merker som har kommet etter tidens tann. Sjenken skal igjen males blå, men i en helt annen tone. Og sammen med den nye sofaen som snart skal komme tror jeg dette kan bli veldig fint.

20150804-_DSC0067

Jeg håper dette blir noe eget og unikt.