NÅR KROPPEN BER DEG ROE NED

20150306-_DSC0294-2 Jeg er ikke så personlig her inne som jeg av og til ønsker. Trangen til å skrive er alltid tilstedeværende, men fornuften setter ned foten for hva som er akseptabelt å dele i det offentlige. Men å skape et bilde av at hverdagen er problemfri har jeg aldri hatt troen på. Selv om jeg håper at denne lille bloggen skal være en positiv sfære for både meg og den som leser. I det siste har jeg merket tendensene og signalene kroppen sendte meg for tre år siden, men som jeg overså. Et av de dummeste tingene jeg har gjort. Jeg presset grenser, tenkte "go hard or go home". Å prestere er nøkkelen til lykke, sier dem. Vel, jeg var ikke så lykkelig da jeg omsider måtte sykemelde meg fra skolen og ta et helt semester fordelt på et år da jeg startet opp igjen. Jeg var heller ikke så lykkelig da jeg lå sengeliggende med 9 av 10 ME-symptomer og øynene aldri var tørre. Da jeg måtte inn i psykiatrien for å få hjelp til å tilrettelegge dager, komme tilbake i rutiner, lære meg sakte men sikkert å være menneske igjen, da føltes det som et nederlag. Jeg klarte ikke trene, eller gå tur uten å bli sengeliggende. I dag klarer jeg mer. Mye mer. Og det er litt farlig, for formen er ikke 100% tilbake der den var. Og det er nok lenge til den er der igjen. Derfor er det så lett å tro jeg kan mer enn jeg egentlig kan, som resulterte i et mindre fag og det å bevisst må avstå fra enkelte aktiviteter. Av den grunn må jeg være (og har blitt) flinkere til å regulere, lytte, føle og virkelig kjenne etter. Fokusere på de tingene som gjør meg glad.

Og jeg må gjøre mer av de tingene som gjør at jeg har det bra.

Innrede mer hjemme. Selv om det blir en liten stund til før vi faktisk kan gjøre det vi planlegger. Trene. Fordi det er en viktig del av veien tilbake. Blogge mer. Jeg vil for eksempel ta flere bilder av meg selv. De siste 4 årene har jeg stått mer bak kamera enn foran. Danse. Det gjør meg så glad. Være mer i sola. Den D-vitaminen gjør meg så godt. Bruke mer tid på meg selv.