Som skip i natta

Min dansevenninne, Marianne, skriver nydelige tekster. Og i dette øyeblikket er denne teksten helt riktig. (Lånt med tillatelse). "I dag tenker jeg på deg som holder på å miste en du er glad i. Du deler ett innlegg på facebook der du skriver at det er like før dere ikke kommer til å kjenne hverandres varme hender mer. Vi kjenner hverandre litt, men ikke sånn kjempegodt. Ikke så godt at jeg vet hva slags ord som vil trøste deg eller gi noen mening. Jeg vet bare at vi mennesker er som skip som seiler forbi hverandre i natta. Vi møtes, ser hverandre og lyser for hverandre. For en kort eller lang stund. Og så må vi videre. Noen skip er små og har bare ei lita lykt. Det kan være så vidt vi legger merke til dem, men heldigvis ser vi dem til slutt. Andre er store som hus og har alle lys på døgnet rundt. Skyskraperer på vann. Vakkert og litt skremmende. De er umulig å unngå. Heldigvis. Og så har vi de i midten. De som lyser akkurat passe for oss hele tiden. De som automatisk styrer sin babord mot vår babord og sin styrbord mot vår styrbord. Vi er sjeldent på kollisjonskurs.

Det er lite som er så vakkert som ett opplyst skip som seiler på havet i rolig sjø og bryter det endeløse mørket. Og det ødelegger oss for en stund når det forsvinner i horisonten. Men skip lager bølger. Og bølger forsvinner aldri. De endrer bare form. Det var det ett par varme hender som lærte meg en gang. Etter det har jeg alltid sett litt ekstra på bølgene når de slår mot land."

The most beautiful, storytelling tattoo i know. Dad❤️ #fatherdaughter

Nå skal jeg tilbake til pappa for å hviske han i øret, takke han for livet og kysse panna hans så mange ganger jeg har igjen.