Livet innimellom

_DSC0691 _DSC0696

_DSC0699

_DSC0707

_DSC0719

_DSC0722

I de stille timene er det godt å være. Å våkne av seg selv før solen står opp, gir meg en indre ro. Oppe i stua har det begynt å dugge på rutene om morgenen. Vi går vel den tiden i møte nå. Der hvor to årstider krysser hverandre og mykt glir over i en kaldere tid. Jeg ser det på trærne. Sånn smått begynner bladene å skifte fra grønt til gult. Litt hver dag. Sollyset blir varmere, lavere, men skinner kaldere. Det er en forandringens tid vi går inn i nå. Det er en forandringens tid i hele livet. Jeg kjenner det på kroppen også. Det jeg trodde jeg ville gjøre, vil jeg ikke lengre. Den jeg av og til er, vil jeg ikke være mer. De tankene jeg ofte har, ønsker jeg å tenke bort. Og de sier at vaskevannet må bli tilskitnet før oppvasken blir ren igjen. Det er vel litt slik i livet også. Jeg er midt i en oppvask i meg selv. For å finne ut hvem jeg er og hva jeg vil. Denne sommeren har jeg gått mye inn i meg selv. Helt siden jeg gikk tur om natta, med The Beatles på øret, for å klarne hodet under den hardeste prøvelsen i mitt liv. Bare for litt over en måneds tid siden. Og det er i disse stundene, om morgenen, da verden ikke har våknet enda at jeg finner roen til å gå inn i dypet. Gå inn i de tankene, de følelsene man helst ikke vil møte. Fordi jeg må. Fordi jeg vil videre. Fordi det var det han ville at jeg skulle gjøre.