So, we're engaged

_DSC0860 Denne historien er litt sterk for meg. Kanskje mest fordi jeg aldri i livet hadde foresett at det var slik det skulle bli. Samtidig har jeg vanskelig for å tro at det kunne blitt finere. Det eneste jeg ville gjort om var å tillate meg selv å gråte til pappa da jeg fortalte at jeg hadde sagt ja. Men jeg ville være så sterk. Noen ganger tror jeg ikke at å svelge tårer er styrke. Tvert imot tror jeg det er en svakhet. Så kanskje jeg var svak som ikke torde vise hvor følelsesladet dette var for meg.

Vi hadde nylig fått beskjeden om hva som ville skje. Det var en liten stund siden vi hadde snakket med legen og jeg trengte luft. Så jeg og H satt ute i hagen på sykehuset. Og jeg så på syrinetreene som akkurat hadde kommet i blomst. Jeg tenkte på at han aldri mer ville se våren igjen, og hvor mange ting han aldri ville få se. Eller oppleve. Inkludert følge meg til alteret. Noe jeg allerede hadde lurt på om han kom til å få til etter at han fikk slag for noen år tilbake.

Vi visste begge to at vi ønsket å ta det neste steget. Vi visste bare ikke når. Og jeg sa til han "vi bør gjøre det nå, hvis vi likevel skal gjøre det". Han så på meg og sa "Ja..Jeg hadde jo likevel tenkt til å spørre deg snart, uansett.." Jeg hadde konstant klump i halsen, men akkurat idet vi tok opp temaet frieri begynte klumpen å vibrere. "Spørre meg om hva?" Han tok meg på armen og sa "spørre deg om du vil gifte deg med meg." Vi så på hverandre, og holdt hverandre i hånden. "Men du må spørre pappa om lov først." Så han gjorde det.

Vi andre måtte ut å hente noe, og da ble H sittende alene med pappa. Og da han spurte sa pappa at det var det eneste riktige å gjøre. Og noen timer senere, etter jeg hadde dusjet,lå utslått på senga til sykehushotellet og følte at verden rundt meg gikk i oppløsning, gikk han ned på kne ved siden av sengekanten og spurte om vi skulle dele livet sammen. Og jeg sa ja.

På det tidspunktet hadde vi ikke ring, så han brukte en ring jeg allerede hadde på fingeren. Inntil i går, da vi kjøpte denne sammen. Og hver gang jeg ser på den tenker jeg på pappa. Tenker på da jeg satt ved siden av senga hans og sa "Pappa, Håvard har fridd til meg". Og han sa "Ja, jeg vet. Han fridde til meg og." Også smilte han. Jeg hadde ikke sett han smile hele tiden vi var der. "Jeg sa ja", sa jeg. "Jeg og", sa han.