Dag 2: Weinachtsmarkt Von Dem Schloss Charlottenburg

Dag to i Berlin satte vi av spesielt til å besøke slottet, før vi besøkte markedet rett utenfor. _dsc0295-2

_dsc0305

_dsc0307

Etter omvisningen på slottet gikk vi ned til markedet som ikke hadde åpnet enda. Så vi bestemte oss for å streife rundt i gatene for å vindusshoppe imens.

 

_dsc0311

_dsc0313

På Charlottenburg finner du de små butikkene. Nisjebutikkene (som for øvrig gjorde det vanskelig å huske navnet på, siden jeg ikke fikk lov å ta bilder), med en god blanding av nytt og gammelt interiør. I tillegg til en haug av bruktbutikker.

_dsc0316

Litt lengre opp i gata fant vi oss et kaffebrenneri. Röstwerk. Her kjøpte vi oss god, nykvernet kaffe og toast av økologisk surdeigsbrød.

_dsc0374

_dsc0328

_dsc0331

_dsc0339

_dsc0345

_dsc0350

_dsc0372

Etter en liten stund gikk vi tilbake til Charlottenburg slott og undersøkte markedet.

_dsc0386 _dsc0389

Overalt var lysene tent, orkestermusikken spilte "Silent night" og det luktet krydder over hele plassen.

_dsc0401 _dsc0414

Og selv om jeg ikke føler jeg kan kalle meg kristen, så synes jeg det er fint å se illustrasjonen av Jesusbarnet. Kanskje fordi symbolikken rundt det at et barn fødes for å skape fred, er noe jeg tenker passer inn i den tiden vi lever i nå.

_dsc0420 _dsc0422 _dsc0428 _dsc0453 _dsc0460

Man må selvfølgelig drikke glühwein. Disse koppene ble med oss hjem.

_dsc0485 _dsc0507 _dsc0510 _dsc0512Etter å ha vandret i timesvis, kjøpt noen julegaver, spist kringle, knackwürst og julekake, dro vi til Brauhaus Lemke am Schloss. Der drakk vi kjempegod øl og spiste tysk mat før vi dro tilbake til hotellet og tok kvelden.

_dsc0518

_dsc0523

_dsc0535

I lys av den siste tids hendelser sitter jeg med en uvirkelig følelse i kroppen. At en lastebil med terrorister har kjørt inn i markedet hvor jeg og Håvard gikk hver dag, en uke tidligere, gir meg frysninger i hele kroppen. At så mange mennesker nå må møte julen uten sine nærmeste, eller møte julen med skader på kropp og sinn.. Og jeg får vondt i magen av at vi må leve i en tid der vi må ta høyde for terrorfarer dit vi reiser, tenke oss om to ganger før vi befinner oss i store folkemengder, og være redd for at noe skal skje med våre nærmeste når de reiser avgårde. Og likevel er det viktigste å huske på: at vi må ikke gi store folkemengder skylden for hendelser begått av små grupper. Vi må huske på at disse menneskene representerer ikke 1,3 milliarder menneskers livssyn.