What 2016 taught me

This post is only in norwegian.

Nå som vi beveger oss inn i årets andre måned, kommer en oppsummering av fjoråret veldig på etterskudd. 2016 går inn i historiebøkene som et omveltende, tøft, vakkert, sårt og beinhardt år. Det var året da livet ble noe annet. Men også året da jeg fikk flere aha-opplevelser enn før. Det var et år jeg ofte ikke trodde jeg kom til å overleve. Men så står jeg her enda.

Jeg lærte hva kjærlighet faktisk er.

Det første halvåret er så diffust. Akkurat som at ingenting skulle bety noe som helst før jeg fikk telefonen om at smertene pappa hadde var en svulst. Og det var ingenting vi kunne gjøre med det. Tid for handling var over for lenge siden, og kreften var kommet for langt. Nå kunne vi bare komme nordover for å være sammen de siste dagene vi hadde sammen. 

I slike øyeblikk lærer man veldig mye om seg selv. Om livet. Om menneskene rundt seg. Man blir veldig ensporet, får følelser man ikke trodde man hadde, og reaksjoner man ikke rår over. Men man ser også klarere enn noen gang. Man oppdager hva som er viktig og hva som er totalt uvesentlig. Jeg lovte meg selv én ting: jeg skulle aldri la tiden som kom distansere meg fra de lærdommene jeg fikk av denne opplevelsen. Jeg skulle bære den med meg i alt jeg gjorde. Men noe av det man lærer, skjønner man ikke at man har lært før det har gått en stund. 

Sorg er noe merkverdig. Du sørger aldri over menneskene du mister på samme måte. 

På sykehuset i Tromsø var døgnet snudd på hodet. Sola stod på hele døgnet og vi sov ikke. Så dagene fløt inn i hverandre, som en bekk som renner ut i et fossefall. Og jeg oppdaget at for første gang i hele mitt liv hadde jeg fått poser under øynene. Jeg drakk den sure kaffen som stod ute i korridoren mens jeg vandret rundt i sokkelesten med en stein i magen som fikk hvert steg til å føles som å gå i vann. Hvert våkne øyeblikk ble brukt til å studere måten han pustet på. Når kom han til å gi slipp? Kom denne natta til å bli den siste? Jeg var så sliten. Og livet var så surrealistisk. Og jeg sendte bud på sykehuspresten. Klokken halv seks om morgenen satt jeg på et rom og snakket med en prest. Men ikke om Gud. Vi snakket bare om kjærligheten.  

Presten sa to ting jeg husker godt. "Sorga er som et hus som vi kan gå inn og ut av. Vi kan aldri la døra stå på vidt gap. Vi må låse den etter oss. Men vi må også huske på å låse den opp av og til." 
Og at når noen blir borte fra oss blir de ikke bare borte, men de blir nærmere enn noen gang før. 
Og slik har jeg levd de siste seks månedene. 

Hver dag feller jeg tårer. Jeg åpner døra litt hver dag. Noen dager står den på gløtt over tid, mens andre dager må jeg bare lukke den helt. Og noen netter drømmer jeg. Sist uke drømte jeg at en unormalt høy mann løftet meg opp, satte meg på en stol før han selv satte seg på en krakk foran meg. Vi satt i stua hjemme i Narvik. Stua så ut som den brukte å gjøre da jeg var i tenårene. Og jeg satt i en av de gamle skinnstolene som mamma og pappa brukte å høre på radiorocken i, hver eneste fredag. Da jeg så ansiktet hans så jeg at det var pappa. Slik han så ut for syv år siden, året før han fikk slag. Håret var grått, brillene var de samme som alltid, og skjegget var barbert som en grå strek langs haka hans. Den var barbert på den måten jeg uttrykte sterke meninger om, men som han ga en lang faen i. Jeg la merke til dette i drømmen, fordi jeg likte det aldri veldig godt mens han levde. Han så på meg, smilte, og sa "Kjenne du mæ igjen?". Og da jeg så inn i øynene hans, var de isblå. Sånn som de alltid var. Men denne gangen hadde han et gulhvitt lys rundt pupillene. Og jo lengre jeg så inn i øynene, desto sterkere sug fikk jeg i magen. Plutselig våknet jeg.

Jeg har mine tanker. Mitt livssyn og min tro. Men presten hadde rett i en ting: han er nærmere nå enn noen før. For han er i meg hele tiden. Og hans slutt på livet har fått meg til å vurdere mitt eget liv. 

To ganger har vi opplevd å få livene våre snudd på hodet fordi pappas helse ble dårlig. En dag kan det være meg. Det kan være hvem som helst som jeg er glad i. For meg betyr det at enkelte ting bør få sterkere fokus enn andre ting. Jeg har ikke troen på at vi verken bør eller kan leve hver dag som at det er vår siste. Men jeg har troen på at vi bør leve saktere og mer bevisst. 

Giftige mennesker er noe jeg har blitt veldig obs på. Og jeg er stadig mer selektiv på hvem jeg lar komme inn i livet mitt. Jeg føler litt ekstra på hvem jeg mister energi av å være rundt, kontra de som gjør meg oppglødd og glad. For meg innebærer det mest av alt hvordan jeg lar mennesker påvirke meg. Jeg er ekstremt sensitiv for andres meninger. Det var ikke pappa. Han gjorde akkurat som han selv ville. Og akkurat nå, dette året, er det hva som inspirerer meg mest; gjøre det som tenner en gnist i meg. Ikke hva andre synes er dumt eller akseptabelt. Og jeg vier fokuset mitt til de som inspirerer meg. De som tør å skille seg ut. De som drives av en lidenskap. De som løfter meg opp. Og det synes jeg stadig flere burde gjøre også. 

Jeg tenker veldig på disse tingene fordi jeg har merket en negativ forandring i meg selv i løpet av de siste årene. Hvordan jeg gjør meg selv liten rundt andre mennesker fordi jeg er redd for hva de synes og mener om meg. At jeg velger å la vær å være sosial fordi jeg blir sliten, engstelig og usikker på meg selv som person og mine egne evner. Og jeg tenker på hvordan dette former mitt liv i nuet. At jeg er lei av å være irritert, sint og frustrert over ting jeg kan la gå uanfektet hen.

Savnet etter den gode samtalen med pappa - den samtalen det ikke har gått opp for meg at jeg aldri mer skal ha med han - den får meg til å være mer bevisst på at det er de små øyeblikkene i livet som er de største. Jeg vil ikke ha store romantiske gester. Jeg bryr meg ikke om store erklæringer. Jeg bryr meg om de øyeblikkene jeg kan dele. Den trivielle hverdagen som skaper trygghet og varme. Vennene som tør å gå inn døra vår uten å ringe på. Å dele et varmt måltid med mennesker jeg elsker mer enn jeg kan forklare. Å alltid ha et sted å stikke innom når jeg er ensom. Latteren som gjør vondt i hele magen fordi du ikke får puste. Spillkvelder med et glass vin. Grilling i parken om sommeren. Å dyppe tærne i vannet mens du puster inn frisk sommerluft. Å kunne våkne en søndags morgen av at han legger seg inntil meg og kysser meg i nakken. Eller det å vite at jeg kan sette meg på flyet og komme hjem til barndomshjemmet mitt. Det er det jeg kommer til å huske. Det er disse tingene du også kommer til å huske. 

Og det er en stor kontrast mellom å vite at øyeblikk som går, aldri vil komme tilbake - og det å bære den bevisstheten med seg hele tiden for å være mer tilstede; Å være mindful over alt som er godt i livet. Vite at den tryggheten vi har ikke er noe som har kommet gratis. Det er dette jeg skal bære med meg inn i dette året. Og det gjør meg mer takknemlig over det jeg har. Og mer motivert til å forandre de områdene jeg er misfornøyd med. 

Dette gjør at jeg bruker mobilen mindre. Dette gjør at jeg ikke egentlig har noen mål for hvordan jeg vil se ut, men ironisk nok gjør at jeg beveger meg mer enn før. Bare fordi jeg setter pris på det å ha en kropp som allerede er frisk nok til å kunne være i bevegelse. Det gjør at jeg jobber mer med å forbedre mine negative sider, og oppsøker informasjon som utfordrer mine tankesett. Jeg vil leve enklere og ikke knytte materielle goder til livskvalitet. Jeg har allerede blitt flinkere til å fortelle de jeg er glad i hva jeg føler. Jeg er stadig mer sosial, og jeg er i konstant søken etter nye mennesker å omfavne. Jeg prøver å bry meg med det som er verdt å bry seg med. Og jeg vil bruke mer tid på folk jeg er glad i, fordi jeg ikke vet når livet brått forandres. I den ene eller andre retningen. 

Jeg lever mer. Og jeg lever mer fordi jeg er inspirert til å leve.

Og jeg lever fordi jeg sørger.

2016 lærte meg dette. 2016 lærte meg bevissthet. Og 2017 er bevissthetens år - med alt det innebærer.