Our wedding pt.4: Saying yes

Forventningene

Maria hadde vært innom meg noen ganger før bryllupet der vi hadde snakket om dette med tapet av pappa og drodlet rundt dagen som skulle komme. Veldig mange hadde delt tanker og meninger om hvordan jeg burde inkludere og ekskludere pappas død fra bryllupet. Noen mente jeg ikke burde nevne han for mye og noen mente jeg ikke burde nevne han i det hele tatt for å unngå at vielsen ble en minnestund for han. Forvirringen var så stor hos meg, for det var jo ved hans utgang i livet at vår reise inn i ekteskapet begynte. Hva skulle jeg gjøre? Hva ble det riktige å gjøre? Og hva føltes riktig for meg? 


Maria gjorde det så klart for meg: La reaksjonen komme. Aksepter det som er og følg magen. Hun skulle stå klar med kameraet for å fange gråten, men lovte meg å slette 'ugly cry-bildene'. Vi lo litt av den siste. Og det gjorde det så innmari ekte og enkelt for meg. Ikke bare skulle pappa bli nevnt i bryllupet og være en del av det som skjedde; jeg skulle gråte og være trist hvis jeg måtte. 

Under samtale med presten gjorde han det også klart for oss at han syntes at tanken på at en far skulle gi bort datteren sin i en tid hvor vi er samboere og barneforeldre i mange år før vi gifter oss, er symbolsk vakkert men samtidig svært gått ut på dato. Det hjalp meg også å slippe litt på sorgen ved å ikke bli gitt bort av pappa. Jeg trengte strengt tatt ikke bli gitt bort, fordi jeg er en selvstendig kvinne som alle andre norske kvinner der ute. Jeg og mamma bestemte oss likevel for at hun skulle følge meg opp. Men ikke fordi jeg trengte å bli gitt bort. Jeg ønsket bare ikke gå opp alene på denne dagen.  

Dagen før vielsen kom Maria hjem til oss igjen for å planlegge lokasjoner og type bilder vi tenkte å ta. Og hun foreslo noe vi ikke hadde vurdert før: 'first look-bilder.' Og med én gang hun foreslo det så forstod jeg at dette var noe jeg trengte for å stresse ned og finne roen i alle forventingene og bekymringene om gråt og sorg. Jeg kunne få utløp for dette i den stille stunden med min kommende mann helt alene før vi sa ja til hverandre. Men når dagen kom så var behovet for å sørge helt borte. Og med dét tror jeg også at pappa faktisk var tilstede, for han ville aldri latt meg være trist. 

First look

Vi ble hentet av Hs barndomskamerat som kom inn i den fine dressen sin, med solbriller og staut som få. Aldri har jeg følt meg så ivaretatt som da vi satt i bilen på vei mot kirken. Og jeg har aldri før kjent den ubeskrivelige følelsen jeg fikk da jeg så alle menneskene som stod utenfor kirken og ventet på meg. Og da kom nervene, i form av kvalme, pirring og de svette håndflatene som gjorde det ekstra tungt å holde på buketten. Og den tunge pusten. Vi parkerte bilen, og da de andre gikk ut for å hente Håvard og fotografen hadde jeg to-tre minutter alene i bilen. Stillheten, den urolige magen kombinert med det å sitte i finstasen - for en surrealistisk setting. 

Maria hentet meg ut av bilen, og da jeg gikk over gravlunden så jeg Håvard stå der med ryggen mot meg. Det var så stille. Det blåste svakt, og vi hørte ikke lydene fra gjestene som stod på andre siden av kirkeplassen. Det var bare oss og raslingen i trærne. 

Jeg ler litt når jeg ser på bildene fordi jeg ser på holdningen min hvor urolig jeg var i kroppen. Den krumme ryggen og det lukkede smilet. Men så smeltet uroligheten bort, og vi fikk snakket sammen om morgenen og antrekket som han hadde ventet på å få se i så lang tid. 

Så lo vi litt av sløyfa han ikke hadde klart å knyte, og av det at han hele året hadde trodd at jeg kom til å velge en kjole uten blonder, og at jeg antagelig kom til å velge lange ermer. Plutselig nærmet vi oss 11.30 og vielse, og Håvard måtte løpe opp før jeg kom diltende etter. 

87.jpg

Og der stod hele følget og ventet. Bestående av våre nærmeste venner og familie. En salig blanding av søsken, nieser, nevøer, mennesker som har fulgt oss fra barndommen og mennesker som har kommet inn her og der gjennom årenes løp og funnet sin rettmessige plass og blitt der. 

Inne i kirken satt forlovere og forlovede og ventet på oss. På dette tidspunktet tror jeg forlover Sahra var den mest nervøse av oss alle. 

93.jpg

Kirken vår er en bitteliten og intim middelalderkirke på Hedenstad utenfor Kongsberg. Bygd på 1100-tallet. Noe som var fint både fordi jeg føler det forsterket samværet blant gjestene våre, samtidig som vielsen plass på et historisk sted. 

Presten vår var så fin og flink, og brukte tiden til å prate om vårt felles liv. Han nevnte pappa som ikke var der, men som likevel var med oss i ånden. Han ga oss gode råd om hverdagskjærligheten og gjorde stor plass til å prate om oss som mennesker. Han snakket om vår felles musikkinteresse og brukte Hs ølbrygging som symbolikk for den kjærligheten vi må ivareta i årene som kommer. Hs venninne Merete Rustand Solli sang Moddi sin House by the Sea, og RY Xs Berlin. Og da kom klumpen i halsen og tårene øyekroken. For hver gang jeg hører House by the Sea føler jeg meg litt nærmere den nordnorske sjøsprøyten og de dype fjordene. Og Merete rørte hele kirken til tårer med den nydelige tolkningen sin. 

Og plutselig var vielsen over, og vi var mann og kone. 

Og utenfor ventet det en gammel folkevognbuss fra 1959 med sjåfør og Prosecco. En buss som jeg hadde lett hardt for å få tak i. Det er den der Woodstock-referansen da. Man slipper liksom ikke helt unna den når jeg setter sammen feiringer. 

Så kjørte vi strake veien til Notodden der vi skulle ta portrettbilder. Det var så hyggelig å sitte baki bilen med våre nærmeste at jeg gjerne kunne hatt et par timer ekstra baki der og knertet et par flasker sprudlevin. Alt så ut til å bli perfekt resten av dagen, men ting gikk ikke helt som forventet, og flere planer røk regelrett i dass! Men det skriver jeg mer om i neste innlegg!