Årets julelunsj med venner er bak oss. Et ferdig kapittel. Jeg hører på Highasakite og reflekterer og ser på bildene fra dagen i dag. I dag er en dag hvor bildene fra dagen kombineres med tanker om tid og rom.
Det er noe merkelig med det å ende året. Jeg har egentlig aldri forstått kalenderen vår og hvorfor den ender akkurat her og nå; Midt om vinteren. Hvorfor ikke den dagen sola snur, eller den dagen vi snur klokka mot sommertid? Begynner vi egentlig på nytt, eller er det en unnskyldning vi bruker for å føle at vi starter på nytt? For å fôre oss selv med nytt mot og håp, slik at vi greier å nå de målene vi alltid har ønsket. Er 1.januar egentlig noe annerledes enn noen annen dag vi levde i det forrige kalenderåret? Forandrer vi oss selv og hele livet vårt etter klokken 00.00 den 31.desember? Jeg tror ikke det.
Samtidig er det noe poetisk med det å begynne på nytt. For når føles det egentlig naturlig å starte en ny epoke i livet? Når som helst? På en vanlig tirsdag eller onsdag i mai? Nei. Når det er bestemt at vi går inn i noe nytt i fellesskap; et nytt kalenderår og en ny måned ... Det er da det er riktig å reflektere over det gamle og sette nye mål for det nye. Det har en naturlig slutt og en naturlig begynnelse for alle. Et referansepunkt som alle kan forholde seg til.
Jeg blir så vemodig og trist når julen er på hell. Det er den måneden i året hvor det e lunest og finest å samle de man er glad i. Jeg samler mennesker hele året. Det er en greie jeg ikke klarer å komme unna. Men jula er annerledes. Det er den tiden hvor vi yter mest kjærlighet. Vi inviterer og samler, bryter brød og skåler, utveksler gaver, klemmer og lovnader om en god og varm jul. Plutselig er det et helt år til neste gang og litt lengre mellom de lange klemmene og rausheten. Julens varme burde spres over flere måneder i vinterhalvåret.
Jeg synker stadig inn i det som føles som en uendelig ambivalens. Pessimisten i meg overkjører optimisten med frykten og tanken om alle som en gang skal bli borte etterhvert som vi stiger inn i morgendagen. På samme tid tenker jeg på det som skal komme; alle jeg skal møte, alle som blir født inn i livet mitt og opplevelsene jeg har foran meg. Det er der ambivalensen ligger. I krysningen mellom det som gjør livet fullkomment og helt. Kombinasjonen av sorgen og gledene.
I dag har vi samlet folk igjen. Vi har snakket om fortid og nåtid. Vi har mimret, ledd og løst verdensproblemer. Jeg er omgitt med nyanserte og kritisk tenkende mennesker, og det gjør meg godt å lære om andres følelser og tanker når man kan drøfte uten å være spesielt uenige om alt. Bare utveksle idéer og tanker og kanskje få perspektiver på ting man ikke har tenkt særlig mye over før.
Mens jeg stod og lagde mat til vennene våre tidligere i dag, reflektere jeg over hvor jeg har dette behovet for å samle mennesker fra. Jeg reflekterte over hvor preget jeg er av mine nordnorske aner. Hvor mange sammenkomster har jeg ikke vært på sammen med min nærstående (og store) familie på begge sidene, og familievenner? Jeg husket på min nå avdøde onkel som hadde enormt stor glede av å samle familien til middager til små og store anledninger. Jeg tenkte på mormoren min som stod og kokkelerte til storfamilien 1.juledag, og jeg tenkte på familiesammenkomstene der storfamilien jobbet på dugnad for å få alt på stell. Både før, under og etter. Mine besteforeldre har vært verdensmestre i å inkludere og samle folk. Ikke minst den nordnorske ånden som gjør at folk stikker innom på en kaffekopp uten å engang ringe på eller ta av seg jakka, fordi man ikke blir sittende for lenge av gangen. Og jeg kjenner hvor mye disse opplevelsene har formet meg og sitter i ryggmargen min. Jeg vil så gjerne at alle skal føle seg hjemme og velkommen. Og jo flere, desto finere blir det. Jeg ønsker så sårt å ha det slik her nede også.
Så jeg fortsetter å prøve hele tiden. Når jeg tenker fremover tenker jeg at jeg vil ha flere på besøk. Jeg vil omfavne flere, kokkelere til flere mennesker og la andre vite at de har en plass her. Julen er så fin fordi den er et av de naturlige referansepunktene der man samler alle man bryr seg om.
Helst vil jeg at det skal være litt som dette hele året. Kakeboksen skal stå fremme på benken fordi det kan komme folk. Og da setter man frem krumkakene. Slik det var hjemme på kjøkkenet hos mormoren min. Alltid beredt. Som i et vennskaps-beredskap.
I 2018 håper jeg at enda flere kan stikke innom. Om ikke vil jeg bli enda flinkere til å samle folk. Fordi dette med å samle folk og skape gode atmosfærer gjør meg oppriktig glad. Spesielt synes jeg det er noe ekstra stas når folk bidrar med litt mat hver. Det gjør noe med stemningen når alle har bidratt til selskapet. Da eier vi alle selskapet litt. Det er slik jeg synes det skal være. Følelsen av fellesskap skal være tilstedeværende og takhøyden skal være stor. Jeg håper det er slik det oppleves å være her.
Etter å ha vokst opp i en stor familie med mange kusiner og fettere som har fungert som søsken, og tanter og onkler som har fungert som reserveforeldre, er jeg vant til å ha liv rundt meg. Når det løper barn rundt beina mine og jeg hører folk le, da er jeg i mitt rette element. Det er erindringer fra en svunnen barndom. Da bruser det i blodet og jeg blir varm i brystet. Derfor er jeg så glad for at denne lunsjen er en tradisjon. Når året nå er på tur til å ebbe ut tenker jeg på hvordan livet vil komme til å se ut om et år. Hvor utvikler vi oss? Hvor er vi? Hvem er vi? Hva skal det nye året bringe med seg av lærdommer? Hva slags minner har vi skapt sammen med disse menneskene som betyr så mye?
I morgen er vi alene hjemme. Bare oss og ingen gjester. Det blir en stille feiring med lite gjøremål og besøk. Vi skal bo i pysjen og se på tv. Noen gang er det fint å tenke at ingen gjøremål er gode gjøremål.
Selv om jeg elsker å samle folk, elsker jeg også å ta pauser for å puste. Det skal jeg også ta med meg inn i det nye året. Grensesetting har vært en stor oppgave og utfordring for meg i 2017, og der skal jeg fortsette å utviklingsprosessen. For det å ha en sunn balanse mellom sosialisering, krav til seg selv og egenpleie har jeg troen på kan redusere risikoen for mange plager.
Jeg har mange tanker om året som har gått og året som skal komme. Jeg har tenkt mye på utviklingsprosessen i 2017 og hvordan den har formet meg. Jeg skal også skrevet om dette i et innlegg som kommer i morgen. Nå skal jeg hvile kroppen og la den gode følelsen av denne dagen synke inn. Ønsker deg en fin kveld. Ta vare på deg selv.