Sunday breakfast

Tidlig i uka bestilte jeg tre surdeigsbrød fra et bittelite bakeri her i Kongsberg, som heter Øyvinds  Microbakeri.  På fredag gledet jeg meg allerede til søndagsfrokosten, Disse menneskene som tør å skape noe unikt som de deler med omverdenen får hjerte mitt til å danse av glede. 

Det er en sann glede å vite at maten jeg spiser er lagd med stor kjærlighet. Og det er så deilig å trekke seg inn i nuet med musikk på høyttaleren. Som alltid er det NRK Jazz som gir meg den gode morgenfølelsen, og som gir meg assosiasjoner til Nitimens vignett som gikk over høyttaleren under helgefrokosten i barndommen. For jeg husker nemlig den tiden veldig klart og tydelig. Selv om jeg vet at den stadig brukes i dag også.

_DSC2456.jpg

Den siste tiden har vi fått større og større fokus på å være sammen uten særlig bruk av skjermer. At jeg er uten telefon for tiden gjør nok dette veldig mye enklere. Men siden jeg nylig har kjøpt meg nye bøker, kan vi sitte i hver vår stol og lese i tosomheten. Og likevel er vi mer tilstede enn når vi sitter stille og stirrer inn i en skjerm. 

Å høre på jazz, spise frokost, se at snøen laver ned utenfor og ta seg god tid med viten om at hele dagen fremfor oss, er oppskriften på en mer mindful tilstedeværelse. 

Jeg har lest klassikere av Victor Hugo, Knut Hamsun, Steinbeck (og forderdelige Hitlers Mein Kampf) tidligere. Nå står Walt Whitman og Hemingway for tur. Jeg føler jeg er omringet av bokelskere som leser opp til syv bøker på en ferie, der jeg stort sett bare leser faglitteratur og samfunnslektyre. Men når jeg først leser bøker, liker jeg å forsvinne inn i hodet på klassikerne. Jeg har foreløpig bare lest de første kapitlene i Solen Går Sin Gang, men har så langt likt skildringene at bohemenes tilværelse i Paris. 

Jeg er datter av to bokelskere. Mamma er atpåtil bokhandler med fagbrev. Hun har stålkontroll på alle kjente og mindre kjente forfattere, og leser gjerne setning for setning, istedet for ord for ord. Det er litt vanskelig for meg å forstå hvordan min bokinteresse ble så smal. Samtidig har interessen for skriving vært sterk siden barndommen. Det er litt ironisk siden interessen for lesing og skriving alltid går hånd i hånd. 

Hva er et (av de mange) tegn på at man blir voksen? Å spise sild på brødskiva kan kanskje være et av tegnene på at alderdommen henter meg inn. Eller at savnet til Nord-Norge henter meg inn. Sild på brødskiva er noe jeg forbinder med min lofotbestefar. Men det er faktisk sabla godt i små, tynne skiver. Også så sunt, a'gitt!

I dag snør det som tusan her. Og vi skal straks ut for å fange snøflak med tunga. Men først blir det formiddagskaffe- og vafler hos svigers. Det ligger an til å bli en god søndag her. Håper du har en nydelig søndag du også.