Fredagen kommer som bestillt. Hver eneste uke, syv dager siden sist, dukker den lojalt opp igjen og igjen. Og det er den dagen i uka jeg koser meg mest. Forventningsfullt over de to dagene som oftest er dedikert til totalt ro eller aktiviteter som fyller meg med energi. Jeg pusler rundt i huset, vasker litt, støvsuger, flytter på småting og forbereder meg selv og huset til helg. Innimellom tar jeg meg tiden til å kose med Balder. Ingenting er så fint som en lykkelig hund når jeg tar meg pauser. Mens jeg sysler rundt i min egen verden, prater litt på telefonen med en nær venninne som kom med den fineste beskjeden på lenge, er sangen til Fleetwood Mac soundtrack for dagen. Teksten minner meg om den beste venninnen jeg har og hva hun betyr livet mitt.
Alt må være nogenlunde på stell før helga starter. Ikke slavisk. Bare akkurat passe til at skuldrene kan senke seg. Fredagsblomsten har fått hedersplass i stua og på nattbordet. Noen blomster fra sist uke har overlevd, noen har visnet hen og noen har blomstret mer. Huset føles alltid så nakent uten blomster, og det er den ene ekstravagansen som alt annet gjerne kan vike for. I dag har jeg min siste kveld alene for en stund, og jeg tror den skal brukes på egenpleie. I morgen kommer han hjem, og huset fylles med litt mer liv. Nå kjenner jeg litt på at det blir godt med en ekstra person i hjemmet. Det er liksom ukomplett foruten han.