Inspirasjon: Flower Power

Jeg ble tidlig introdusert til rock&roll, og jeg fikk tidlig mine egne konsert VHSer av pappa. Stort sett all musikk han hørte på, hørte jeg på. Om omvendt. Men det skal sies at The Beatles fikk en større rolle i mitt senere liv, enn musikk-kasetten til Kaptein Sabeltann fikk. Jeg følte også veldig tidlig at jeg var født i feil tid, og jeg kunne ofte sitte å bla i fotoalbumene til foreldrene mine og gråte fordi jeg følte jeg hadde gått glipp av de mest fantastiske tiårene i historien. Jeg var, og er, et veldig følsomt barn og hadde alltid følelsene mine på utsiden av kroppen. Men det var tanken på at jeg hadde gått glipp av 1960-tallets kraftfulle politiske bevegelser som manifesterte seg i popkultur og motebildet, som plaget meg.

Jeg kunne se på den flere timer lange dokumentaren om Woodstock om og om igjen, og hadde bedre kontroll på Led Zeppelin enn Pytagoras på skolen. Og jeg var så forelsket i hippiebevegelsen. Det lange håret, de lange skjørtene, slengbuksene, gå barfot i gresset, friheten, tanken om fri kjærlighet. Alt. Og jeg vil definitivt si at den interessen har vært med på å forme hvem jeg er som person i dag. Og det blir stadig tydeligere, og tydeligere for meg. Og jeg elsket musikken som kom ut av rockerevolusjonen. At det brøt med alle tidligere normer og tøyde grenser. Men i oppveksten hadde jeg på samme tid et veldig distansert forhold til dette så snart jeg var ute av huset. For jeg syntes det var viktigere å skli inn i mengden (noe jeg slet veldig med). Jeg hørte på musikk jeg egentlig ikke likte og kledde meg slik jeg egentlig ikke ville, fordi jeg ville være som alle andre. Jeg fikk gjerne høre at musikksmaken min sugde, noe som førte til at jeg gjemte meg bort. Jeg var ikke sterk nok til å stå i mot det presset man er under som barn, fordi det blir sett ned på å skille seg ut når man er i den alderen. Og det er ikke før i dag jeg forstår hvor sinnsykt kule "særingene" på skolen egentlig var. De der som kledde seg svart, eller farget håret blått, eller kledde seg i hemp og var politisk aktive. Og åh, som jeg kunne ønske at jeg var en av dem i dag.

Kanskje hadde jeg vært stemplet som rar, men jeg ville hvertfall vært tro mot den jeg var på innsiden. Det er et dilemma jeg tror veldig mange slet med. For mange blomstret i alle mulige retninger etter vi ble gamle nok til å studere. Jeg var nok ikke alene i den søken etter hvem jeg var og er. Veldig mange kom ut av skapet, noen klipte håret superkort, enkelte begynte å bry seg om politikk, og andre som hadde vært idrettsfolk reiste verden rundt og ble rene omstreifere. Noen jenter som alltid hadde vært ganske anonyme ble offiserer i forsvaret, der en annen gutt farget håret lilla og ble brått en superdyktig danser, mens andre som tidligere hadde vært rebelske, fant roen og utdannet seg som sykepleiere og lærere. Også hadde vi metalfolkene som gikk med kattelinser og hvit sminke i skoletiden, som begynte på musikkonservatoriet og ble jazzmusikere. Fantastisk å tenke på! Og for meg er det vel kanskje det "flower power" innebærer; at du skal være tro mot deg selv, den du er, akseptere andre mennesker for hvem de er, elske ubegrenset, ha kontakt med naturen, være snill med din egen kropp og fordype deg i det som mater sjela di og gjør deg lykkelig. At du skal få elske den du elsker og at det ikke er noe som heter "å komme ut av skapet", sånn egentlig Og ikke minst fortsette å utvike deg som person ved å oppsøke nye mennesker og ny kunnskap. Og ved å gjøre dette får vi det overordnede målet som hippiebevegelsen jobbet for: Fred og kjærlighet. Som regel føler jeg bare dette fullt og helt når jeg er på konsert. Så derfor vil jeg dele denne videoen med dere for litt inspriasjon. Kanskje den inspirerer oss til å skape en litt enklere tid å leve i, midt opp i alle urolighetene.