Refleksjoner på en onsdag

Av og til kommer det dager der trangen til å reflektere er større enn andre dager. I dag er en slik dag. Her med et lite bildedryss fra dagen i dag: 

Midtveis i uka sitter jeg her og leser til både teoritentamen og historieformidlingsfaget. Dagen startet ute på trappa, med en powerbullet coffee og macen på fanget. Balder gikk løst fordi han alltid holder seg like i nærheten. Det er fordelen med å ha en hund som er fryktelig hjemmekjær: han vil aldri løpe fra flokken. Innimellom lesing og skriving ser jeg på YouTube-kanalen Boho Beautiful, som jeg har fulgt siden nyttår. I disse tider er det mye forandring i lufta hos meg, og jeg finner derfor stor inspirasjon hos folk som tør. De som lever drømmen. De som formidler et budskap om lys og kjærlighet til alle. 

Kirsebærblomsten blomstret så kort. Nesten metaforisk kort.. 

Kirsebærblomsten blomstret så kort. Nesten metaforisk kort.. 

For noen uker siden våknet jeg til en tekstmelding der det stod at en svært betydningsfull person i mitt liv hadde gått bort. Det er ikke alle som får et like nært forhold til barnehagetantene sine som det jeg gjorde. Og ja, jeg sier barnehagetante selv om det ikke lengre er greit, fordi hun var en tante for meg. Ikke av blod, men av nære bånd. Jeg kalte henne tante fra jeg kunne snakke og frem til hun ble borte. Og hver gang jeg minnes henne skal jeg fortsette å kalle henne tante. Hun som fulgte meg hver dag fra fem måneder til skolealder. Hun som var både hyttenabo, familievenn og barnevakten min. Familien min. Og etter siste års hendelser er jeg mer bevisst enn noen gang på hvor kort livet er. Hvor viktig det er at vi tør å være den vi er, og hvor viktig det er at vi flytter verdiene våre fra utsiden til innsiden. Hvor lite viktig det egentlig er å ha ting, når det vi trenger mest er kjærlighet. Til oss selv, til de som står oss nærmest og til de vi ikke kjenner. For hva er vel ting hvis vi ikke har kjærlighet?

Det er en klisjé det der, men en sannhet likevel; at livet er så kort. Og jeg husker hva pappa sa etter han ble rullestolbruker - hvor GLAD han var for at han ikke visste hva som ventet. Og når jeg ser tilbake på tiden som var, er jeg så glad for det vi hadde. Jeg tenker mye slik for tiden. Kanskje fordi jeg snart skal gifte meg. Kanskje fordi jeg snart skal være ferdig med seks års studier. Kanskje fordi jeg opplever de krefter jeg ikke rår over. Eller kanskje fordi jeg er i et skifte: det livet jeg en gang hadde, er forbi. Og nå venter noe nytt og ukjent.

Midt i alt, forstår jeg hvor mye jeg lever i fortid eller fremtid, men ikke i nuet. Selv om jeg prøver. Og gamle vaner gjør at jeg alltid streber etter mer. Et bedre utseende, finere klær, et finere hjem.. Slik som de fleste gjør. Samtidig er så jeg lei av akkurat det. Lei av presset, lei av det vi presset VI skaper for oss selv. For du skjønner.. Jeg tror ikke på det å gi skylden på alle andre for presset vi lever under. Vi skaper det for oss selv. Og jeg begynner stadig å ta mer ansvar for mitt eget liv og slik jeg ønsker å leve. Og jeg prøver å strebe etter en større definisjon på hva som er viktig for meg. Her og nå. Og jeg tenker nok mer slik nå, enn jeg en gang gjorde. For nå vet jeg hvor viktig det er å være tilstede her og nå. Takknemligheten for det jeg har og det jeg får. Og samtidig gi en god f*** i det andre skulle komme til å mene om det jeg foretar meg. Og jeg må samtidig innrømme at sistnevnte er vanskeligere enn antatt.. 

Jeg leste et sted "Your vibes attracts your tribe", og jeg tror noe inni der stemmer på en prikk. Etter jeg begynte å snu mine egne tanker og samtidig gå litt i dybden på hva som betyr noe for meg, begynte helt vidunderlige mennesker å dukke opp i livet mitt. Helt ut av det blå. Folk som levde etter samme prinsipper som meg. Som hadde samme interesser, samme humor, samme verdier. Og det var helt nytt for meg. Plutselig følte jeg meg ikke så alene lengre. Og nå begynner jeg virkelig å tro mer på hva tankens kraft kan utrette. Tankens kraft, universet, urkraften, eller hva enn slags krefter som rår der ute.. 

Jeg henter mesteparten av inspirasjonen fra min fine pappa. Jeg føler han er der, hver eneste dag. Som når jeg kjenner lite stikk i ryggen, eller når jeg hører et dunk i veggen etter å ha tenkt på han. Og jeg tror virkelig at han er der. Kanskje han veileder meg? Jeg velger å tro det.