Når nordnorske mødre kommer på besøk

Når mamma kommer på besøk er det enkelte ting jeg kan forutse at kommer til å prege oppholdet. Sånn som at huset kommer til å bli støvsugd mer, oppvasken er plutselig tatt, og plantene får mer kjærlig tilsyn. Tydeligvis er det ikke alt jeg gjør som er etter riktig standard. Men jeg har vel fremdeles mye å lære, sant? Nå skulle dessuten plantene mine få litt ekstra omsorg, og denne gangen setter jeg litt ekstra pris på det enn tidligere. På onsdag reiste jeg inn til Oslo for å ta i mot mamma. Siden jeg hadde sambaøving samme dag slo jeg to fluer i en smekk og dro mamma med. Jeg tror ikke hun har vært vitne til en trening jeg har vært på noen gang. Ikke engang da jeg turnet, gikk på fotballtrening eller hadde korøvelser. 

Vi startet oppholdet med en tur innom Peloton. Der spiste vi en hvit pizza og drakk Cola Zero, før Jenny kom innom og vi satt og snakket sammen helt frem til sambaøvinga startet. Det var mitt første møte med Peloton, og det blir nok ikke det siste. Ikke bare elsker jeg hipsterkafeer, men jeg elsker hipstere. Og jeg suger til meg inspirasjon i ethvert hjørne der det sitter folk med sære, sammensatte klesplagg. ELSK! 

Sykkelverksted, tusen typer øl, pizza og kaffe? Jeg er solgt! Men dama i kassa kunne vært litt hyggeligere. Eller i det minste spandert på seg et smil. 

På torsdag dro mamma meg med opp på Plantasjen her i Kongsberg. Jeg hadde vannet grønnsaksplantene mine EN gang for mye. En gang for mye er visstnok nok til at de dør. Så min nordnorske mamma kom til unnsetning med sine grønne(re) fingre. 

Hele kjøkkenøya ble oppdragsyter for 30 liter økologisk matjord og halvdøde stiklinger. 

Og som en nogenlunde stille tilskuer stod jeg og ventet på dommen. Kunne de reddes? Måtte jeg starte på nytt? I perioder føltes hele torsdagen som en episode av Greys Anatomy (den botaniske utgaven). 

Flere stiklinger måtte separeres, noe som betydde flere potter og et økende logistikkproblem. Spisestua vår er ikke veldig stor. Så jeg tok inn et ekstra bord som plantebord. Her står tomatstiklingene til overvåking på intensiv avdeling. Jeg har allerede begynt å forberede meg på å ta farvel med flere squashplanter. 

Siden dette bildet ble tatt har flere stiklinger reist seg, mens andre har avgått med drukningsdøden. Det var rett og slett ikke mer vi kunne gjøre. 

I  mellomtiden har jeg sådd frø jeg bestilte fra Solhatt. Jeg har prøvd å kjøpe de fleste frøene mine økologiske, men ikke alle har vært det, dessverre. 

Ettersom jeg klarte å ta livet av halvparten av stiklingene mine i fjor (jeg innser nå at jeg antagelig overvannet dem også), har jeg i år vært litt føre var og plantet dobbelt opp av alt. Om ikke mer. 

Nå begynner spisestua å se ut som en liten jungel. Men vi må ha is i magen i ca en måned til slik at vi får satt opp minidrivhus i hagen. I år skal vi ha et sammenleggbart drivhus av telt på ca 3m2 som forhåpentligvis hjelper oss å få mer avling. 

Da sola kom frem og spisestua var stappfull av stiklinger og frø, måtte vi ta middagen ut. Noe som forsåvidt var helt fantastisk. Men når nordnorske foreldre kommer på besøk er det en ting som alltid står på menyen: fisk. Og denne gangen var det søskenbarnet til torsken; Brosmen, som stod på menyen. 

Vet dere.. Jeg er så vanvittig skeptisk til alle disse matkassene, og har allerede avvist x-antall selgere på telefon på døra, for jeg ser ikke nødvendigheten ved å gjøre hvert eneste måltid til et gourmetmåltid. Noen ganger trenger man ikke mer enn litt lettsaltet fisk og bacon til middag. Vi undervurderer ofte hvor mye smak det kan være i enkle ingredienser. Samtidig som jeg tror at jo mer vi skaper et bilde av at matlaging er komplisert, desto mer penger bruker vi på tjenester vi ikke trenger. Og hva er vel bedre for kroppen enn villfanget fisk fra Atlanterhavet? Dagens lille refleksjon. 

Jeg begynner nok å komme mer i kontakt med det enkle i livet. Og jeg hadde glemt hvor deilig det egentlig er å ikke stille så høye krav til middagen. Å måtte være kreativ på kjøkkenet i hverdagen gir iallefall meg unødvendig mye hodebry. Kreativiteten sparer jeg til helga. Og det skulle bare en nordnorsk mamma på påskeferie til for å minne meg på om det. Og selvfølgelig litt bistand til et hageprosjekt som kunne gått i vasken. Mødre, ass.