Øyeblikkene innimellom

Jeg prøver å leve saktere. Jeg begynte å ta grep tidlig i fjor. Dagene skulle fylles med mindre gjøremål og mer magepust. Øyeblikkene skulle tilbringes ved å være mer i nuet, og ikke i går eller i morgen eller på telefonen. Men det er en reise. Det er en prosess, og slettes ikke en kunst man mestrer på noen uker. Mindfulness er kraftfullt men utfordrende. Og kanskje fordi vi har gamle, innbakte mønstre som forteller oss at "more is more". Men jeg liker det ikke. Hverdagsmaset er nok det nærmeste jeg kommer til å hate noe, for jeg skjønner ikke hvorfor dagene skal gå til å bare få endene til å møtes. Og jo mer jeg har å gjøre, desto verre føler jeg meg. Og det er kanskje fordi jeg har begynt å bli mer obs på hva stress gjør og hvordan den virker i kroppen. De siste ukene har vært sånn. Akkurat sånn. Og jeg har hatt vondt i hodet og vært mye trøtt. I går måtte jeg brått inn til Oslo for å gjøre kollokoviearbeid - noe jeg må gjøre i morgen også. Jeg ville si nei, men jeg kunne ikke. Så jeg satte meg ned for å tenke på hvordan jeg kunne gjøre dagen så fin som mulig. 

Etter å ha vært i mange timer på universitetet og plottet hodet fullt av skole, tok jeg trikken ned til sentrum og gikk gjennom Torggata. Jeg stoppet innom Mustang Sally for å se hvilket utvalg de hadde på blomster.

For å gjøre meg selv en liten pepp, kjøpte jeg en bitteliten bukett som jeg satt sammen selv siden man kunne kjøpe en og en blomst. Jeg gikk og så ned på posen innimellom og smilte, mens jeg hørte på Scarborough Fair og så på alle menneskene i Torggata. Jeg gikk så opp til Funky Fresh, hvor jeg skrev på oppgaven min, møtte Jenny og drakk kaffe. Den gode samtalen fikk meg til å tenke, reflektere og undre over mye. Men mest av alt gjorde meg takknemlig for de fine menneskene jeg møter på min vei.   

Vi gikk så ned til Åpen Scene for å ha sambatime. Jeg måtte gi opp da det var 15 minutter igjen av timen, for kroppen hang ikke helt med som den skulle og Jenny kjørte oss hardt. Men å, så godt det var å møte jentene igjen etter ferien. Og så godt det er å bli omfavnet typ to minutter etter man kommer inn i lokalet. Spesielt når jeg får vite at jentene allerede har bestilt seg hotellrom til bryllupet vårt. 

Dagen i dag har blitt brukt til multitasking. Mellom sånt som jeg gjør fordi jeg vil, og det jeg gjør fordi jeg må. I mellom det obligatoriske skolearbeidet er huset for tiden offer for en større og gradvis ryddesjau. Jeg kaster ut og gir bort litt hver eneste dag. Et nettkurs via No Sidebar har lært meg mye om "de cluttering" og ført meg tilbake på veien mot en enklere, saktere og ryddigere hverdag. Noe som fortjener et eget innlegg etterhvert som jeg vet hvordan å formulere det.

Jeg kvernet kaffebønner og stekte to egg til frokost. Men jeg gjorde det i det stille. Til en vag lyd av P2 på radioen og tassende hundepoter. Knekkebrødene ble litt ekstra staselig med timian på toppen. Og det fikk meg til å smile. 

Jeg drakk fra koppene jeg fant på brukten og fikk en liten følelse av hverdagsluksus mens jeg satt og tenkte på hvor takknemlig jeg er for det jeg har. For mannen i mitt liv, for den lykkelige hunden jeg har, for hjemmet vårt, for at jeg har en utdannelse, for maten på bordet. For de grunnleggende behovene som blir oppfylt hver dag, og at jeg egentlig ikke trenger mer enn det for å være lykkelig. Alt annet er en bonus, eller en potensiell kilde til unødvendig stress. 

_DSC4107.jpg

Jeg ser på plantene som vokser i vinduskarmen og tenker på at de skal bli maten vår om noen måneder. Jeg tenker på hvor fantastisk det er å kunne dyrke sin egen mat og hvor fantastisk det hadde vært å kunne være selvforsynt hele året. Jeg tror det var Hs oppgitthet over min klaging som fikk meg til å undre. Frustrasjonen med å kjøre i en gammel bil med et ikke-fungerende klimaanlegg gjennom vinteren gjorde meg lei og grinete. Og setningen "Vi skal være takknemlig for det vi har" brente seg fast i hjernebarken og har siden mint meg på viktigheten med å være ydmyk. 

Om morgenen våkner vi til frost, men innendørs har årets første Hegg begynt å få knopper. Hvis jeg bøyer meg nærme nok kan jeg kjenne lukta av vår og minnes hvordan det var å gå barfot i gresset. Som jeg gleder meg til å kunne gå utendørs uten sko. 
Og dette er alt jeg egentlig trenger. Klart det er fint med fine ting. Med et vakkert hjem. Med en fin fasade. Men det som egentlig gjør meg glad - ekte glad - er de små gledene. Blottet for stress og mas. De fine folkene som viser meg at jeg er av betydning, og som blir glad når jeg viser dem at de betyr noe for meg. Ingenting kan måle seg med følelsen av at man duger. Det er der den ekte gleden og kjærligheten til livet ligger. Og vi trenger alle å vite at vi betyr noe. Husk at du gjør nettopp det: du er ganske så fin. 

Kanskje det er derfor det blir færre gjenstander her. Kanskje det er en kausalitet mellom mellom det å trenge mindre når man opplever mer kjærlighet? Jeg tror det.