Delte veier og egenpleie

Dagene går raskere nå enn jeg klarer å holde tritt. Jeg oppdaget sist uke at jeg var litt i samme tilstand som når juleferien starter; når man slutter å huske navnet på dagene og kun går etter 1.dag, 2.dag, og plutselig har du ingen kontroll over hvilken dag det faktisk er. Og det skjer så mye på samme tid, hvilket er en prøvelse for meg fordi jeg alltid må huske på å sette grenser. Det er vanskelig og selvutslettende å være et ja-menneske. Og ironien er at vi egentlig ikke gjør noen noen tjenester ved å alltid være tilgjengelig. Jeg hadde samme samtalen senest i forgårs med noen som falt sammen på arbeidsplassen fordi h*n ikke satte grenser. Og jeg minnes tiden for tre år siden. Dit vil jeg aldri igjen.  

Men jeg er flinkere nå enn før. Kanskje fordi jeg er mer bevisst. Ordet "nei" er så kraftfullt og sterkt, så jeg bruker det oftere og oftere. Ut av ordet nei springer det ut en selvbevissthet jeg ikke trodde eksisterte inni meg. Og jeg ser mer innover i meg selv - hva som egentlig gjør meg til meg. Hva jeg egentlig vil. Hva jeg egentlig liker. Det er ikke alltid det jeg trodde det var. Men noen ganger er det akkurat det jeg trodde det var, og enda sterkere. Og med ordet "nei" kommer en slags frihet som jeg dytter inn i alt jeg foretar meg. Sånn som når jeg kjøper meg nye klær. Jeg ser kun det jeg vil ha på kroppen min, og ikke det trenger å bruke for å skli inn i mengden. Jeg tenker at jeg nok aldri kommer til å slutte å bry meg helt om hva andre synes om meg og mitt, men jeg streber mot å bry meg mindre likevel. 

Jeg reiser mye ned i sjelelivet og henter frem det jeg oppdaget og fascinerte meg over tidlig i barndommen. Og jeg ser hvor mye som definerer den jeg er i dag: Lengselen etter naturen, blomstene, den frodige skogen og følelsen av å være fri. I mange år gikk jeg rundt og sa at jeg ikke visste hvem jeg var, og kjempet så mange indre kamper. I dag ser jeg hvordan jeg har skapt mange av disse kampene ved å ikke tørre å være meg selv. Fordi frykten for andres meninger har vært sterkere enn egen selvsikkerhet. Jeg følte meg ofte som en einstøing som prøvde å passe inn. Men i dag ser jeg at den eneste som ikke har akseptert meg selv, er meg. Det er de lange samtalene med henne som har gitt meg større innsikt. Å være litt annerledes og litt skrullete er så fint. 

Det er alltid noe som minner meg på disse tingene. Pappa, han er overalt. Til og med i de små, gulløredobbene med to små rubiner som jeg bruker til bunaden min hvert år. Kjennemerket er rødt. Det var alltid en rød stein i det han kjøpte til oss. Og da tenker jeg på han, det han likte, det han brukte å fortelle, det han foretok seg. Også tenker jeg på livet som har gått oss forbi og blitt borte. Hvor raskt og skjørt det er. Og da kan vi ikke være noe annet enn reflektert og nøysommelig ovenfor det livet vi har foran oss. Å være seg selv, gjøre det man liker, være snill og god mot andre og skape et liv man kan være stolt av. 

Jeg er bare sånn. Reflekterende og tankefull - uansett vær og vind. Men i dag når det regner blir jeg litt ekstra tankefull. Jeg elsker å lytte til regnet og jeg elsker tanken på at regnet skyller bort det vonde og skitne. Når det ikke er helt stille, hører jeg på min favoritt spilleliste. Den står bare på når det er regn. 

Og siden det er den tiden av måneden igjen - da kroppen kortslutter og ingen produktivt kan gjøres, blir jeg traskende rundt i pysjen med en kaffekopp i hånden. Jeg funderer på veien videre når denne oppgaven min er levert inn. Det føltes så vondt å se mine medstudenter feire innlevert oppgave for noen dager siden, og samtidig vite at jeg må levere den et semester senere. Men jeg måtte vente. Og hva skal jeg gjøre videre? Jeg vil gjøre noe kreativt. Jeg vil ta bilder, skape noe, skrive, undervise og være i kontakt med folk. Veiene er så delte og jeg vet ikke hvor jeg skal gå. Men først skal jeg jobbe meg igjennom dette året med utdanning, bryllup og andre spennende prosjekter.