IN THE MIST

For noen dager siden lå tåka tungt om kvelden. Og jeg ville ut. Jeg ville lufte hodet og tankene. Jeg får det ofte slik når jeg tenker på pappa. For det er slik vi gjorde sammen når en av oss trengte å lufte tankene. Vi satte oss i bilen og kjørte et sted. 

Jeg tenker på det som har vært og det som skal komme. Hvor forskjellig tiden fra da til nå er. Og hvordan ting kan forandre seg så veldig. Hvordan det faktisk er mulig at man kan vokse opp i en del av landet, med helt andre mennesker rundt seg, helt andre fjell og en annen luft. Og nå bo i en  del av landet, med mennesker jeg tidligere aldri kjente til og som nå er en del av min hverdag. Men så tenker jeg også på at de som en gang var der, ikke lengre eksisterer. Og det skal de aldri gjøre igjen. 

Slike tanker kan dukke opp i løpet av et sekund. Bare av å høre en enkel låt

Så føler jeg meg så ensom i de følelsene. I de tankene. Men det slår meg plutselig at det er sånn det er - for oss alle. At vi alle som lever og skal leve, skal forandre oss. Vi skal leve, vi skal bli borte. Vi skal etterlate oss mennesker. Vi skal sette nye til verden. Vi skal elske, vi skal gråte. At det er det som er livet. 

Jeg husker jeg tenkte på det da han lå der. At nå lå han der, men tidligere hadde han vært dekksgutt på et lasteskip i Panamakanalen. Han hadde vært en liten blond gut som løp rundt i gatene hjemme i Narvik og lekte sisten. Han hadde vært en tenåring som prøvde å finne sin plass i verden. Han hadde vært 27 år og holdt faren sin i hånden da han sovnet inn. Også tenkte jeg på de menneskene han omga seg med i sitt liv. På tingene de lo av, på tatoveringene de tok sammen i Brasil, på spillejobbene de tok, på alle menneskene og hendelsene som hadde kommet og gått. Og nå skulle et liv ebbe ut. Minnene og erfaringene skulle forsvinne. Vi skulle stå igjen og han skulle aldri mer leve. Livene våre skulle gå videre uten han. Og om seks uker er det et år siden. 

Og det var akkurat det jeg stod og tenkte på her. Og jeg lurte på om det er noe mer der ute. Hvis det virkelig er det; er han hos meg fremdeles? På en annen måte enn bare i minnet? 

Men midt i det vonde, ligger det en dyp takknemlighet og smiler til meg hver dag. En varme, et bankende hjerte og en glede over det som har vært. Det jeg har fått lov til å føle og det jeg har fått lov til å oppleve. Og jeg tuller meg inn i den dype takknemligheten som et vamt dunteppe hver eneste dag. Også minnes jeg de gode ordene og latteren vi har delt. Og musikken som fylte hvert rom i huset, hver eneste dag. Jeg lar alltid sorgen ta den plassen den trenger. For jeg vet at sorgen ikke ønsker meg noe vondt. Den bunner ut i den dypeste kjærligheten som finnes og minner meg om det gode jeg har hatt og hva jeg skal ta med meg videre i livet. Og jeg forstår at jeg må leve med den i mange år. Den er vondt velkommen til å pirke i meg når den trenger. Så kanskje den blir litt lettere å leve med for hver dag som går. Og alt dette kom fra en sang jeg hørte på nettopp.