Jeg druknet meg selv i lupiner i går. Helga har vært så følelsesladet, og jeg ble dratt i alle mulige retninger på et dypt emosjonelt plan. Fra å bli hentet hjemme og fraktet til Larkollen, uten å vite noe om hvor eller hva som skulle skje, til å møte alle mine nærmeste venner fra de siste ti årene, samlet i et og samme rom.. Jeg har fremdeles litt vanskelig for å finne ord. Når du ser hvor mange mennesker som har reist, ene og alene, for å være sammen med deg og feire kjærlighet og vennskap, da forstår du litt bedre at du er elsket. Og det er litt lettere å se hvor mange gode mennesker du har i livet når alle befinner seg i samme hytte. Minus de som ikke kunne komme, men som sendte videohilsener og sms'er. Helga har vært spikket av morsomme aktiviteter, og vi har vært innom alt fra morgenbading i sjøen og dansing i regnet. Vi har sunget, ledd, spist god mat og gitt klemmer i hundretall. Plutselig reiste vi alle hjem og jeg var alene igjen. Man kan kanskje kalle det for et vennesjokk. Men plutselig ble jeg så trist fordi jeg savnet dem alle, og da måtte jeg ut å plukke blomster og snuse inn litt natur. Der jeg best finner roen. Men i dag kommer alle inntrykkene rennende inn og jeg er så fullspekket av kjærlighet at jeg holder på å sprekke! Neste stopp er bryllup. Men jeg håper ikke dagen kommer alt for fort så jeg rekker å glede meg en liten stund til. For en spennende tid vi lever i. Jeg er så dypt takknemlig. Og jeg vet om en annen der oppe som smiler ned på oss.