_DSC6161.jpg

Jeg elsker alt som er ekte og autentisk. Jeg finner inspirasjon i det stille, det sakte, i menneskers tanker og i det som gjør livet helt. Jeg har en forkjærlighet for de enkle gledene i livet. Den varme kaffekoppen om morgenen, blomster i håret og bare fotsåler mot gresset. Det naturlige ligger meg tett om brystet. 

Her inne vil jeg skrive om Slow Living og alt det innebærer. 

Legg gjerne igjen en kommentar. Det hadde vært så fint å vite hvem du er. 

Varme klemmer fra Julianne. 

Wedensday reflections

“Remember, you have been criticizing yourself for years and it hasn’t worked. Try approving of yourself and see what happens.” 
― Louise L. HayYou Can Heal Your Life

Her, for 96 timer siden, gjorde vi klar bordet til kvelden. Det kom venner fra Oslo, Tønsberg, Fredrikstad, Arendal og Kongsberg for å være her sammen med oss. Vi snudde bordet, la i en ekstra bordplate, hadde på linduk og tente lys. Det var mat for både kjøttelskere, vegetarianere og veganere. Her skal alle inkluderes! Vi hadde en noe nedtonet bursdagsfeiring på etterskudd, og det fineste var det å kunne sitte rundt bordet i timesvis og bare le. Nesten uavbrutt. Vi hadde folk i huset fra fredags kveld til søndags kveld. Da vi la oss på lørdagen lå det folk i hver sofa, i hver seng. Jeg elsker å ha det sånn. Jeg næres av energien jeg får av slike atmosfærer. På søndag begynte jeg å føle på en litt mer uggen følelse i kroppen, og på mandag måtte jeg bli hjemme fra jobb på grunn av kraftig forkjølelse. Fremdeles er jeg ikke helt i slag. På skolen har det vært stort sykefravær (som er veldig typisk for denne tiden av året). Ja, jeg har forresten nylig tilbakelagt to (snart tre) uker som lærer. Det ble helt plutselig(!) jobb på meg, så universet ville vel ha det til at jeg skulle ut å jobbe på nyåret. Jeg er takknemlig for den muligheten, og jeg er ekstremt takknemlig for denne helgen vi nettopp har tilbakelagt. Med den filosofiske hjernen min blir jeg ofte tankefull av slike stunder og plutselige vendinger. Det er i øyeblikkene med de gode samtalene, med latteren som kommer fra dypet av magen (og hjertet) at jeg begynner å fokusere på hva disse menneskene og stundene har å lære meg. Dette har fått meg, nok en gang til å tenke (kanskje litt kryptisk). 

_DSC2866.jpg

En gave som rørte meg veldig var dette handlenettet fra Søstrene Grene som Marthe hadde brodert på. Gaver fra andre sine hjerter treffer alltid mitt. Økologisk te sier jeg heller aldri neitakk til. 

_DSC2882.jpg

Jeg tenker sjelden på gaver og blir alltid forlegen når folk spør meg hva jeg ønsker meg (mest av alt ønsker jeg meg bare fine stunder med folk), spesielt når det er en måned siden jeg hadde bursdag. Så jeg er glad folk kjenner meg så godt at de klarer å treffe blink når jeg ikke gir gode nok ønsker. Hos min gode venninne (og sambainstruktør) Jenny, fikk jeg en pendel i bergkrystall og en bunt med salvie. Salvien skal rense energien i rommet og krystallen er ment til å brukes for utviklingen av intuisjonen. Jeg gleder meg til å leke med den og se hva som dukker opp. Disse menneskene som dukker opp her og der.. De gjør noe med hjertet mitt. 

_DSC2874.jpg

For cirka 2,5 år siden begynte det å dukke opp mennesker i rykk og napp, med de samme verdiene og tankene som meg. Bare helt ut av det blå. Det var folk som, uten behov for å bry seg om andres meninger og fordommer, lever helt etter sine egne normer. Folk som lager egen naturmedisin, som slår på trommer og arrangerer guidede meditasjoner og som går sine egne veier og bryter med tradisjonelle samfunnsnormer. Det er folk som ser tegn fra universet, som lever etter månesykluser og som skaper et levebrød av sine egne lidenskaper. Folk som tar kurs i Reiki, som sprer kjærlighet og omsorg rundt seg, og som driter i følgertall og lesere på blogg og sosiale medier. Jeg har så stor respekt og beundring for disse menneskene. De representerer alt jeg føler jeg mangler i meg selv. Alle gjør sin egen greie og blokkerer ute enhver som ikke aksepterer den de er. Det har vært en oppvåkning for meg. Jeg er så heldig som har fått møte disse menneskene som minner meg på alt dette. Det har fått meg til å ta tak i så mange ting jeg vil forbedre og fornye. 

Jeg tar stor avstand fra så mange ting som tidligere har hatt så stor plass; gjenstander, press, stress og sosiale medier. Jeg orker ikke være en del av karusellen. Jeg får pustebesvær, blir stresset og sliter med å leve med kvalitet. Jeg er nærmest i et lite opprør mot samfunnet for tiden, og merker at jeg automatisk faser ut sosiale medier. Det er øyeblikkene som gjelder nå, og de finner jeg ikke på telefonen. Så om du følger meg på sosiale medier og merker mitt fravær så er det delvis bevisst og ubevisst. Jeg gir meg selv mer rom for å vokse på et åndelig nivå nå. Det er det virkelige livet som gjelder, og jeg vil utvikle meg og være i kontakt med verden. Jeg vil puste og eksistere uten å dokumentere alt. Dette får meg til å lure på hvor distansert jeg egentlig har vært fra verden? Har presset fra sosiale medier tatt for stor plass? Det har blitt tid for et lite avbrekk. J

_DSC2901.jpg

Det som later til å være en evigvarende klisjé i mitt liv er de store kontrastene. Noen forsvinner brått på de tidspunktene der jeg oppnår livsviktige bragder. Å miste pappaen sin når man forlover seg, eller mormoren sin den dagen man får B på masteravhandlingen sin.. Man må nesten oppleve slike situasjon selv for å forstå hvor revet og kontrastfylt man blir. Men det gir perspektiv på de viktige tingene i livet. Og jeg har innsett etterhvert som tiden har gått at jeg ikke er snill nok med meg selv eller lever slik jeg ønsker. Prioriteringene mine er ikke riktig, tiden løper fra meg og selv om jeg har prøvd å leve saktere har jeg ikke vært så flink som jeg burde. Jeg tror ikke jeg er alene om det. Likevel bruker vi (menneskene i dette verdenssamfunnet) enorme krefter på å skape en virkelighet gjennom bilder som vi får bekreftet gjennom tomler og hjerter. Tenk hvis noen fortalte oss dette for tyve år siden? Sosiale medier kan være en skatt, men den kan også være et dragsug. Jeg er ikke det type menneske som er særlig flink med balanse, og derfor jeg begrense bruken min. Og jeg må gjøre dette fordi jeg må få livet mitt inn på det sporet jeg ønsker. Jeg ønsker å være tilstede i et liv hvor jeg kan være tilfreds, bo på et sted hvor jeg trives og jobbe i et yrke som gir meg akkurat nok stabilitet og trygghet til at jeg kan blomstre, men utfordringer nok til at jeg kan vokse. Og da kjenner jeg litt på det at å skulle opprettholde lesertall og følgere er utrolig slitsomt. Så jeg faser medier som Instagram og Facebook mer og mer ut. Kanskje det er dumt med tanke på alle jeg kunne nådd ut til her inne, men det er ikke det viktigste for meg. Det viktigste er gleden ved å skrive og takknemligheten for at du ønsker å lese dette. 

“You have the power to heal your life, and you need to know that. We think so often that we are helpless, but we're not. We always have the power of our minds…Claim and consciously use your power.” 
― Louise L. Hay

Nå er fokuset på et roligere, mer mindfult liv blitt enda større. Jeg må finne balansen, jorde meg og løfte blikket. Jeg må være snillere med meg selv, være gladere og mer takknemlig. Jeg må være mer tilstede i nuet, utvikle meg og vokse. Hvis du er interessert i selvutvikling så anbefaler jeg deg all litteratur av Louise Hay fra dypet av mitt hjerte. Hun døde dessverre i fjor, 91 år gammel, men rakk å sette et enormt fotavtrykk på denne jorden. 

Hvis innlegget ble veldig kronglete kan jeg ikke gjøre annet enn å beklage. Men som nyoppstartet lærer er jeg også litt sliten i hodet. Ta vare på deg selv, og husk å senke krav og skuldre innimellom. 

"Jeg er bra"-dagboken

Fredagsbukett og orakelkort