_DSC6161.jpg

Jeg elsker alt som er ekte og autentisk. Jeg finner inspirasjon i det stille, det sakte, i menneskers tanker og i det som gjør livet helt. Jeg har en forkjærlighet for de enkle gledene i livet. Den varme kaffekoppen om morgenen, blomster i håret og bare fotsåler mot gresset. Det naturlige ligger meg tett om brystet. 

Her inne vil jeg skrive om Slow Living og alt det innebærer. 

Legg gjerne igjen en kommentar. Det hadde vært så fint å vite hvem du er. 

Varme klemmer fra Julianne. 

Oktober: studier, oppussing, tingenes tilstand

Oktober: studier, oppussing, tingenes tilstand

Det vanskeligste med å bo midt i oppussing er ikke rotet. Det er ikke stresset ved å måtte gjøre det som gjøres for å få rommene på plass. Jeg opplever det som litt “ferie for hjernen”. Det krever ikke timesvis med lesing og oppskriftene for å få ting gjort er ganske klare (når du får den hjelpen du trenger). Tenkingen er noe enklere. Man trenger ikke akademisk metode for å bygge et kjøkken. Metoden fungerer på en annen måte, med klare instrukser. Det finnes ingen abstrakt tenking og filosofisk metode. Vegger må lektes ut, diffusjonssperrer må opp for å holde fukt ute, isolasjon må dyttes på plass, gulv må byttes, leire må støvsuges. Dette er det “enkle” (misforstå meg rett), til tross for at arbeidet er hardt. For meg er det vanskelige de oppgavene som må på plass ved siden av denne jobben; nemlig studiet. Det krever noe av meg som muligens ikke er der lengre. Jeg har vært student i syv år nå. Både kropp og hodet stritter i mot når jeg skal jobbe med studiet. Jeg merker at jeg er sliten og lei. Og hodet stritter i mot på en måte jeg ikke har opplevd tidligere, og for første gang opplever jeg at taket virkelig er nådd. Er det dette som er å virkelig være skolelei? Lite eller ingenting når inn på forelesningene, pensumet synker ikke inn og jeg stirrer inn i det blanke dokumentet og vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg innser at det å komme gjennom dette året vil bli en kamp jeg ikke har vært borti tidligere.

_DSC0979.jpg

Studier har alltid vært krevende, tøft og tungt. Det er lange dager med lesing, gruppeoppgaver, individuelle innleveringer, arbeidskrav, seminarer, og stadig nye fremmedord som må pugges og implementeres i tekstene. Det er et språk som stadig må utvikles, og metoder som må læres for å gjennomgå forskning. Jeg har hatt perioder hvor jeg har vært intenst skolelei, men denne formen for skolelei er nytt for meg. Jeg fikk jobbe et halvt år som lærer og følte meg trygg og komfortabel med dette. Det var spennende og gøy. Jeg gledet meg til hver dag. Det var klare arbeidsoppgaver, og relasjobsbygging med ungdom. Det er ikke en enkel jobb, men den er spennende og svært lærerik.

_DSC0985.jpg

Jeg studerer ikke lengre fordi jeg vil, men fordi det er en formalitet jeg gjennom for å komme ut i jobb. Fordi kravet om Praktisk-Pedagogisk Utdanning er så strengt. Og det er noe helt annet. I forrige uke fikk jeg ikke det obligatoriske arbeidskravet godkjent, og frustrasjonen er større enn noen gang fordi hjernen ikke samarbeider slik den burde. Så jeg stanger hodet mot veggen og forstår ikke den nye metoden og den nye skrivestilen jeg må lære for å få oppgaven godkjent. Kanskje det i tillegg ikke er noe nytt? Kanskje det rett og slett bare er hodet som ikke lengre vil? Kroppen trekker meg utendørs. Jeg vil omringe meg med vill natur og trekke meg pusten dypt ned i magen. Samtidig er det frykten for å ikke greie å gjennomføre det ene året som står mellom meg og det yrket jeg har siktet meg mot i femten år. Så pusten er litt åndsfraværende. Ironi, sa du?

Oktober omringer oss. Fargepaletten endrer seg, og jeg kan ikke lengre snu meg bort fra at årstiden endrer seg. Jeg må ha varmere klær på meg når jeg går ut, og vi fyrer som aldri før. Det er lunt, og det er fint. Det er fargerikt og fotolyset er godt. Vi finner oss stadig mer til rette her. Snart slutter vi å omtale det gamle huset som “hjemme”, og det nye(gamle) huset blir mer og mer hjemlig.

Noen ganger trenger jeg den kalde lufta for å klarne hodet. Den kjøler ned hodet og hjelper meg å få perspektiv. Den minner meg på realiteten: Hva er det verste som kan skje? At jeg må slutte på PPU og finne meg en jobb? Jeg glemmer jo litt at jeg allerede er velutdannet og har muligheter. Jeg har faktisk en fagkompetanse og en spisskompetanse. Jeg minner meg selv på at veien blir til mens man går, og at hvis dette er veien jeg skal gå, leder den meg dit jeg skal. At læreryrket ikke er den eneste veien til målene i livet, selv om det er dit jeg ønsker meg. Så hva er egentlig det verste som kan skje?

Kanskje jeg må jobbe i kommunen? Kanskje jeg kan jobbe på et museum? Kanskje jeg kan jobbe i staten? Mulighetene er der. Og når jeg ser dem, slipper jeg litt mer tak på bekymringene mine. Kanskje det beste er å senke skuldrene og se fremover? … Ja, jeg tror det. Kanskje klarer jeg meg likevel? Det kunne vært verre? Kunne det ikke?

Livet er en reise, og planer endres. Livet kan snu og vende seg i så mange ulike retninger. I buddhismen sies det at livet er full av lidelse og endringer. Det høres umiddelbart pessimistisk ut, men det er også til påminnelse om at vi ikke må knytte oss for sterkt til planer, mennesker og gjenstander. Alt er midlertidig. Alt har sin ende. Også vi. Jeg så dette som en ganske tung tankegang tidligere, mens den nå hjelper meg å skifte fokus. Jeg havner dit jeg skal, til slutt. Det gjør du også.

_DSC1232.jpg

Det er også i tråd med årstiden vi har tråkket inn i nå. Høsten symboliserer en overgang mellom to årstider. Vi tilbakelegger sommerens frodighet og varme. Selv om den kommer tilbake, ender den sommeren vi hadde i år, og den vil aldri komme tilbake igjen. De blomstene som vokste frem i år, er ikke de samme som kommer igjen til neste år. Selv om arten produserer nye kronblader, vil neste års kronblader være nye. Alt har sin sesong, sin syklus, sin begynnelse og ende. Å knytte seg til det som er midlertidig vil påføre oss lidelse, og det samme gjelder planene vi har for livet. Planen er fremdeles å bli lærer. Men skulle det gå galt underveis, da er det trolig en annen vei for meg. Da må jeg stole på det er slik det skal være.

Og denne magre trøsten er den jeg tar med meg videre når jeg skal prøve å motivere meg selv til å fullføre et år til med studier, jeg tror vil komme til å bli ganske tungt og seigt med alt som skal gjøres. Men jeg må forsøke til det enten ikke fungerer lengre, eller at jeg kommer meg gjennom. Oppsummert betyr vel dette at “det ordner seg”. Det er vel en sannhet i det også?

Tanker om å bygge et sakte hjem

Tanker om å bygge et sakte hjem