Tanker om å bygge et sakte hjem

Å bygge et saktere, og tilstedeværende hjem handler i større grad om tiden du bruker, enn hva slags gjenstander du putter i det.

Jeg sa til H, senest i går, at mitt materielle fokus har skiftet veldig det siste halvannet året. Det betyr ikke at jeg ikke liker materielle gleder, eller den gode følelsen av å kjøpe noe jeg virkelig synes er fint. Det som har skiftet er den konstante streben etter å lete etter “noe nytt”, “noe fint”, eller følge med på trendbildet.

Livet er en reise, så vi må også lære å la innredning og redebygging også få være en reise, og ikke en streben etter et ferdig produkt.

Før kunne jeg være innom brukthandlere flere dager i uka - enten for å avlevere eller å kjøpe noe nytt. Noen ganger gjorde jeg begge deler. Jeg svinset og svanset meg gjennom interiørbutikker “bare for å se”, og kom ut med et par små ting jeg likte. Jeg hadde gjerne to eller tre ulike abonnementer på interiørmagasiner gående. Det genererte til et kjøpepress som jeg ikke egentlig reflekterte over før jeg avsluttet dem. Det fikk meg også til å ville male, tapetsere, bytte møbeltrekk og andre tekstiler, for å forandre uttrykket i rommet, alt for ofte. Slik er det ikke lengre. I dag har jeg klart å bygge opp en langt større bevissthet rundt det jeg tar inn i hjemmet.

Siden i vinter, har jeg drevet på med decluttering. Folk har spurt meg om jeg har noen tips og noe spesielt system jeg følger. Det selges jo bøker som forteller deg hvordan du kan strukturere ryddingen og hva som skal kastes og ikke. Slike bøker har jeg fremdeles til gode å lese, for jeg har ikke følt at jeg har trengt et system. Jeg har hovedsakelig fulgt mage og intuisjon. Det jeg har gjort er rett og slett å se på hvilken bruksverdi gjenstandene har for meg. Bruker jeg dem? Kjøpte jeg disse fordi jeg så dem i et magasin/på en blogg/etc - eller gjorde jeg det for meg? Føles det bra?

Vi vil eie det som skal vare, og det som betyr noe for oss. Derfor er vi begge blitt svært bevisste på hva som får bli, hva som skal gis bort, hva som skal tas inn.

Det koker hele tiden ned til hva som har blitt handlet inn for meg selv og min smak, eller om jeg (bevisst eller ubevisst), har prøvd å modellere andre. Det endte med at jeg kvittet meg med ganske mye, noe som i og for seg forteller hvordan impulser har regjert foran mage og fornuft. Det som står igjen er gjerne møbler og interiør som er nedarvet og betyr noe for oss.

For det er nettopp dette som er sakens kjerne:

Jeg ønsker ikke å bytte ut interiøret for hver eneste sesong, eller for hver nye trend som dukker opp. Ingen av oss her hjemme vil det. Vi vil eie det som skal vare, og det som betyr noe for oss. Derfor er vi begge blitt svært bevisste på hva som får bli, hva som skal gis bort, hva som skal tas inn. Det som har blitt igjen her inne, forteller en historie om oss, våre reiser, vår familie, våre interesser og hobbyer. Når vi velger på bakgrunn av disse kjerneverdiene, blir det vanskeligere å fylle huset med nyinnkjøpte skatter bare for å pynte. Eller bare for å forhindre at rommet står tomt. Man stresser seg frem til et vakkert hjem, og kan således ende opp med å fylle hjemmet med noe man hverken trenger eller egentlig reflekterer vår personlige smak. Gjør man det da fordi man selv ønsker det, eller fordi man vil ha bekreftelse utenfra?

Det er helt greit å la rommene i huset stå tomme til man finner noe man virkelig liker.

Jeg har sett at det har vært en greie blant enkelte bloggere, å pusse opp leiligheter som ikke trenger oppussing, for å sette sitt eget preg på den. Ingenting av det som blir kjøpt inn er brukt eller nedarvet. Innen et år, selges leiligheten igjen, med alle møblene på kjøpet. Deretter begynner samme prosessen på ny. Og jeg synes dette er litt trist, både med tanke på miljø og hvilke signaler det sendes ut til unge som skal ut på boligmarkedet. For min del spiller det ingen rolle om man har råd eller ikke. Dette handler mer om innstilling enn størrelse på lommeboken. Slik kjøp-og-kast-mentalitet er ikke bærekraftig for hverken planeten eller for privatøkonomien. Jeg vil ikke legge meg opp i hvordan andre velger å leve livet sitt, men jeg kan leve slik jeg selv ønsker å inspireres av andre.

Jeg inspireres av de som klarer å gjøre det beste ut av det de allerede har. For de aller fleste husholdninger har mer ting enn det de klarer å bruke, så det er veldig logisk at vi skal kunne klare oss med det som allerede finnes i huset.

Det er helt greit å la rommene i huset stå tomme til man finner noe man virkelig liker. Det er også greit å handle møbler som du ikke trenger å bytte ut på mange år; Handle tidløst, med fokus på kvalitet, enten brukt eller nytt. Ikke bare på det som regjerer trendbildet.

Når man innreder hjemmet sitt for seg selv, sin egen smak og på bakgrunn av eget liv, vil man kunne leve lengre med de valgene man tar, og man konsumerer mer bevisst. Hjemmet vårt er ofte en ramme for resten av livet vi lever, og det er bevist at det vi omgir oss med også har en effekt på vår mentale helse. Det å ha et hjem som skaper rom for helse og en sunn innstilling til konsumering er noe jeg anser som viktig på flere plan.

I huset vårt har vi bestemt oss for å bruke god tid før vi bestemmer oss for farger på vegger og listverk. Også ved innkjøp av nye møbler. Det er nesten ingen farger her vi ville valgt selv, men vi planlegger at ønsker om fargevalg og lignende, komme til oss før vi prøver å fremprovosere det. Å bo seg inn er viktig. Det er også viktig å se hvordan det man allerede eier, kan skape nye uttrykk i rommene ved å brukes på andre måter. Det er ikke slik at man må handle nytt for å skape forandringer, og det er et viktig poeng jeg har sett flere har understreket.

Det er med tiden at man finner frem den identiteten man ønsker å gi hjemmet sitt. Og det å innrede huset, handler også ofte like mye om å ta bort ting som ikke gjør nytten sin, som det å ta ting inn. Jeg har lært av tidligere handlinger, og denne gangen velger vi med stor bevissthet.

Hjemmet vårt er ofte en ramme for resten av livet vi lever, og det er bevist at det vi omgir oss med også har en effekt på vår mentale helse.

Et saktere, mer tilstedeværende hjem, handler om å skape et rom og en atmosfære hvor man slapper av der man er, og ikke jakter etter den neste gjenstanden som genererer en midlertidig lykkefølelse. Det handler om å ta inn gjenstander med bevissthet, at de skal ha en funksjon for deg. Da er også tålmodighet en dyd, noe som også er svært utfordrende for en utålmodig sjel. Man må tåle at noen hyller står tomme, og man må tåle at noen prosjekter tar lengre tid. For noen ganger er det verdt å bruke tiden på å finne det perfekte møblementet, og den perfekte fargen.

Livet er en reise, så vi må også lære å la innredning og redebygging også få være en reise, og ikke en streben etter et ferdig produkt. Her hos oss, foreligger det en sterk konsensus om at det skal være mer fokus kjærlighet og gjestfrihet, enn innredning og interiør. På samme tid er planen å leve mer i pakt med naturen enn tidligere. Fokus på dyrking og det å være selvforsynt, skal få større plass. Det siste punktet betyr nok mye mer for meg, enn for H, men vi er begge glade i å gjøre ting selv.

Og tiden … den er det viktigste verktøyet vi har når vi skaper et saktere, og mer tilstedeværende hjem.

Ps: Jeg vil beklage mine uinspirerende bilder for tiden. Å leve i et konstant kaos er ikke særlig inspirerende. På samme tid, vil jeg rose de som klarer å fange det vakre i kaos. Det er en egenskap jeg beundrer!