Aurora Borealis

For en måneds tid siden, var jeg hjemme i Narvik for å være fadder til nevøen min. Fredags kveld, kjørte jeg og min eldste niese ut til en utkikkspost sør for Narvik, for å se det vanvittige fargespillet som utspilte seg på himmelen. Dessverre hadde kamerastativet vårt blitt ødelagt under flyreisen, og jeg måtte bruke pappas gamle fotostativ fra tidlig 80-tallet. Man kan si at det stativet har utspilt sin rolle for lenge siden, og bildene ble deretter. Men jeg elsker likevel fargespillet som ble fanget, til tross for at bildekvaliteten ikke ble som ønskelig. Etter nesten tolv år på Østlandet, blir jeg fremdeles ikke vant til at det ikke er nordlys om vinteren. Savnet etter disse gul-grønne-rosa-eksplosjonene, blir mer intenst for hvert år. Nord-Norge er mørkt om vinteren, men det er kjære Aurora som gir vintermørket substans og en ekstra dimensjon. For de som lurer på hvordan nordlendingen greier å overleve den arktiske vinteren i kombinasjon med manglende lys, er svaret såre enkelt: Det er månedene med konstant lys om sommeren, i kombinasjon med det krystallklare nordlyset om vinteren som gjør livet spennende. Og det er ikke uten grunn at disse lyse nettene om sommeren, og det levende lyset om vinteren, har vært grunnlag for mang en myter og folkelig overtro. Det får meg til å tenke på barndommen, og hvordan leken fikk en plutselig slutt fordi himmelen eksploderte i farger. Plutselig ble vi liggende på bakken, i kjeledressene våre, og stirre på himmelen til vi ble kalde i stumpen. Eller da vi trodde at nordlyset ville ta oss hvis vi ristet et hvitt laken utendørs, og fetteren min viftet og ropte mot himmelen, slik at jeg måtte bli hentet av mamma i frykt for å forsvinne ut i nattehimmelen. Det er slik nostalgi som får meg til å lure på om jeg noen sinne vil klare å bo her nede for alltid. Eller om jeg ikke må lure med meg H nordover. Kanskje når vi blir pensjonister? Men - snart er det jul, og da forenes vi igjen.

Jeg og Aurora Borealis.