Tåkefull høst

Du vet de gangene man gir råd til andre, men ikke greier å følge dem selv? Slik har min høst vært i år. Å ta vare på sine egne behov når det stormer med gjøremål og plikter, kan være vanskelig å gjennomføre i praksis. Det er ofte lettere å gi rådene, enn å følge dem. Men jeg prøver å etterleve mine egne råd, og satt ned foten der vi har hatt behov for hvile. Enn så lenge har vi prioritert å ha kvelder hvor vi har tillatt oss selv å ikke gjøre noe, til å fokusere på å hente oss inn etter lange dager, og ikke slite oss selv ut med alt som følger ved å bo i et oppussingskaos. Men det er begrenset hvor mye man kan holde stresset på avstand, og derfor har jeg valgt bort mye som kan komme til å utløse “flink-pike-syndromet”.
Jeg hadde håpet på å kunne blogge med regelmessig om prosessen ved å flytte inn, men det falt langt ned på prioriteringslista da vintermørket slo inn og gjøremålene ble mange. Nå holder jeg på å gå inn i min sjette uke med praksis, og jeg kjenner at dette studiet er langt mer krevende enn de studiene jeg har vært gjennom tidligere. Jeg kjenner på meg selv at dette studiet (PPU), utelukkende blir tatt fordi jeg er nødt, slik at jeg kan jobbe fast som lærer. Samtidig klarer jeg å bite tennene sammen, fordi å bli lærer er den eneste veien jeg vil gå. Fordi det, til tross for alle utfordringene som dukker opp med ungdommer, er den eneste jobben hvor jeg virkelig greier å glede meg til enhver dag jeg går på jobb. At disse relasjonene, små stundene med smil og hils i gangene, hvor du ser at de lærer noe av det du formidler, veier opp for retting, planlegging og lange møter. Ja, for det er lærer jeg virkelig vil være. Det er det jeg er.

_DSC1483.jpg

Overgangen fra å flytte fra Kongsberg til Horten, har vært litt rar. Å flytte til Vestfold var noe vi snakket om da jeg flyttet til H for snart fem år siden, så det har ligget og ruget over en lang periode. Men da det endelig skjedde, opplevde jeg det som litt tungt samtidig som det var spennende. Ikke fordi jeg angrer, men fordi det å bryte ut av vaner og rutiner har den effekten på meg. Det ligger noe vemodig i det å bryte opp fra en del av livet, for å begynne på noe nytt. Kanskje mest fordi jeg vet at det vil ta lang tid å bygge opp det samme igjen, og nå begynner livet litt på nytt igjen. Men vi er allerede blitt så glad i dette knirkete, gamle huset. Og det kan være så fint å ikke vite hvordan livet vil utfolde seg. Det lille huset vårt, med alle skavankene og skeive hjørner. Det er fantastisk å kunne ha skogen like utenfor soveromsvinduet, å kunne se en krystallklar stjernehimmel når jeg går på jordene, høre fuglelivet utenfor døra, og ha utsikt ut mot den fine hagen. Planer legges hele tiden, og med tiden vil det nok vises mer at det her er vår plass.

_DSC1465.jpg

I år har høsten vært veldig tåkefull. Morgenene har vært preget av en tung dis som har ligget som et langstrakt teppe over hele Vestfold. Flere morgener på rad har solen slått gjennom med strålene sine, og skapt noen fantastiske spill over jordene. Det er de øyeblikkene hvor jeg skulle ønske jeg hadde kameraet med, og på samme tid visst at jeg ikke ville hatt tid til å stoppe hvis det lå i bilen. Det får bli med mitt indre. Noen gang skal man la inntrykkene synke inn i det stille, og bare være i nuet.

_DSC1494.jpg

Nå ser vi lyset i enden av tunnellen, med kjøkkenoppussing og esker som venter på å bli pakket ut. Det blir fantastisk å kunne bruke rommene slik de er ment til. Det blir fantastisk å kunne bruke møblene våre slik de er ment for å brukes. Ikke som provisorisk kjøkkenbenk, men en sjenk som kan danderes på et kvasi-hjernedødt vis. Med stilleben, lys og ting jeg er glad i. Og det å ha kjøleskapet på det rommet det er ment til.. Et kjøkken! Er det mulig å glede seg så mye over noe man vanligvis tar for gitt? Å kunne plassere kjøkkenglass inn på kjøkkenet - for en lykke. Tallerkener i en skuff? Går det an? Vann i springen som ikke bare er på badet? Hallo, kom til meg. Jeg er klar!

_DSC1378.jpg

Vi finner oss stadig mer til rette her i huset. Det er mange ting som må passes på og vedlikeholdes. Slik er det med gamle hus. Det kommer til å kreve mye jobb av oss å bo her, men vi er klare for utfordringene som følger. Vi har funnet vår felles lille drøm, og det føles veldig godt og nært å stå sammen om en slik avgjørelse. Å flytte til et sted ingen av oss har noe forhold til, selv om det ikke er langt fra noen vi kjenner. Jeg elsker at vi har tatt det valget. Og når H sier “Jeg ville gjort det igjen”, kjenner jeg at jeg blir så varm om brystet. Vi er hjemme.