I disse tider tenker jeg mye, som jeg alltid gjør. Jeg tenker på fremtiden, på samfunnet vi lever i, dens utvikling, min egen utvikling, på utdannelsen min, på jobben jeg gjør og på hvor jeg er på vei. Det er mange krav og mange valg som må tas. 2018 står i endringens tegn for oss her hjemme, og derfor får de enkle gledene sin velfortjente plass i kaoset.
Denne uka fikk jeg et etterlengtet møte med bar asfalt. Med sol, asfalt og dryppende istapper. Selv om snøhaugene er like store som de var for en måned siden, ser vi små tegn som viser antydning til at varmen er i nærheten. Da vi kjørte inn på plassen her, etter en fin helg i Tønsberg, så jeg på de store snøhaugene og tenkte "jaja, vi får lage vår innomhus."
På femte året planter jeg frø. Jeg utvider litt for hvert år, for jeg tror og håper at det er lurt å prøve og feile. I år planter jeg mange typer tomater, chili, aubergine, krydderurter, paprika, agurk og squash. Nærmere sommeren skal jeg plante erter, bønner, gulrøtter, poteter og salater. Jeg har ambisjoner om mer planlegging av utearealene her i år, slik at vi kan utnytte plassen til størst mulig selvforsyning.
Jeg tar vare på plastpotter fra fjoråret, fra krydderplanter og stiklinger som tidligere har vært kjøpt inn. Vi lagrer dem i garasjen om vinteren, sammen med potter og baljer. En mindre kost i år. I fall du lurer: nei, vi sprayer ikke plantene våre med Zalo!
Hvert år siden vi flyttet inn hit, har denne kjøkkenkroken blitt fylt av matplanter. Drivhuseffekten er god her, med vindu på hver vegg og sol hele dagen. Plantene har vist seg å trives godt her, og i år har jeg kjøpt inn plastdunker med bøyelige lokk, slik at frøene kan kose seg i et fuktig og godt klima som også kan reguleres.
Jeg skal nok ha flere av disse dunkene, og forhåpentligvis blir grøntkapasiteten sprengt her inne i løpet av de neste månedene. Det er terapi å ha skitt under fingerneglene, og jeg drømmer om den dagen jeg kan grave ut store grøntarealer og produsere egen mat i en langt større skala.
Jeg hadde håpet at jeg fikk gjort en slags hagearbeid til sommeren, men budet vi la inn på huset med de mulighetene vi ønsket, gikk ikke igjennom. Jeg skal ikke lyve; skuffelsen er stor. Men nå må vi løfte hodet og se fremover. Akkurat nå er jeg revet mellom det å skulle bo her litt lengre og det å kompromissere bort drømmen om den hagen jeg trenger for å næres innvendig, til fordel for et trangere nabolag. Et trangt nabolag er ikke et sted hvor jeg trives. Det vet jeg etter å ha vokst opp i et, og bor i et nå. Å ha et sted hvor man kan puste, finne ro og få et avbrekk fra hverdagen er en nødvendighet. Hva slags muligheter kan vi egentlig forvente oss? Spørsmålene er mange.
Spenningen og usikkerheten er så slitsom. Den er svært enegitappende. Men trøsten finnes i de enkle gledene. Som å kjenne hendene rote i jord når vinteren fremdeles herjer utendørs. Å, hva jeg ikke hadde gitt for å kunne se blomster i grøftekanten nå.
Om en uke er jeg hjemme i nord igjen, der våren er enda fjernere enn den er her. Men pusterommet i form av familie, stille dager i naturen og nære samtaler er etterlengtet. I mens skal jeg bruke den kommende uka på oppgaveskriving og arbeid. Og klart: fantasere og drømme om kjøkkenhagen som skal forsyne oss i sommer.