_DSC6161.jpg

Jeg elsker alt som er ekte og autentisk. Jeg finner inspirasjon i det stille, det sakte, i menneskers tanker og i det som gjør livet helt. Jeg har en forkjærlighet for de enkle gledene i livet. Den varme kaffekoppen om morgenen, blomster i håret og bare fotsåler mot gresset. Det naturlige ligger meg tett om brystet. 

Her inne vil jeg skrive om Slow Living og alt det innebærer. 

Legg gjerne igjen en kommentar. Det hadde vært så fint å vite hvem du er. 

Varme klemmer fra Julianne. 

Fra min private dagbok: Tulipaner og savnet av Nord-Norge

Nå er vi hjemme fra påskeferie. Tilbake fra en lang, fin uke med mye ro og mye varme. Nå er jeg tilbake hjemme igjen, og jeg tenker mye på det jeg har reiste fra der hjemme. Å savne noen.. Det er kanskje det vondeste og mest utmattende jeg har følt på i hele mitt liv. I dag er jeg litt ekstra emosjonell, og behovet for å skrive og dele kom krypende.. 

Jeg trives godt på østlandet. Det er tilgang på så mye som vi ikke har nordover i landet. Det er kort mellom byer, og veien til utlandet er like så. Tilknytningen til resten av verden er stor, både innenlands og utenlands. Kulturlivet er variert, og det er mange ulike typer mennesker som er samlet i samme landsdel. 

Men å bo 150 mil unna familien tar på kropp og sjel. Bare for å sette det i perspektiv: det er like langt hjem til familien min som det er herfra til München. Det første vi måtte gjøre før vi kom hjem, var å stoppe innom Plantasjen for å kjøpe tulipaner. Jeg trengte å friske opp humøret med vårglade, knitrende tulipaner. 

_DSC3846.jpg

Å bo her nede sparer meg for den lange, mørke vinteren. Jeg får tidligere vår, varmere klima om sommeren og sol hele vinteren. Men nærheten til familien og den lune, nordnorske kulturen er langt borte. Når savnet er som verst hører jeg på "E du nord" og lengter hjem. Kari er en for øvrig en fantastisk representant for kalde nord. 

Ah, jeg elsker den nordnorske kulturen, den nordnorske holdningen til livet, og samholdet man skaper i form av nærhet og raushet. De spontane ettermiddagsbesøkene, de uformelle familiemiddagene, kaffeslaberaset, inkluderingen, å kunne gå inn til folk uten å ringe på døra, det tette samholdet i tøffe stunder, og rommet til å kunne snakke rett fra levra uten filter. 

De siste to årene har jeg stått i de største livskrisene i mitt liv, uten å veldig mange å gå til. Jeg bor på et sted hvor jeg ikke har et etablert nettverk, med vennene mine langt unna og familien enda lengre borte. Jeg har heller ikke hatt tid til å la ting synke helt inn før nå, for da var nemlig bryllup og masteroppgave overstått. Da slo vakuumet, sorgen og savnet inn for fullt. Jeg føler nok ekstra på det nå som jeg nettopp har reist fra familien som jeg ser så sjelden. Det er tøft å være langt fra de man trenger, når man trenger dem mest. 

_DSC3848.jpg

I påsken fikk føle på hvor mye enklere det er å bære på et savn når vi står mannsterk og deler på det samme savnet. Når vi kan omfavne hverandre. Når vi kan «stå han av» sammen, som vi sier i Nord-Norge. I dag savner jeg mormoren og faren min veldig sterkt, og jeg prøver å "stå han av". 

Det er litt sånn den nordnorske ånden er. Vi er ofte utsatt for satire her nede i sør (uten at det gjør noe), men inne i det frodige språket og den frittalende holdningen, ligger en intens forkjærlighet til folk og natur. Folk over polarsirkelen har vært nødt til å overleve i hardt vær over mange århundre, og holdningen om å overleve vær, vind og mørketid har blitt båret frem gjennom generasjoner. Når det vonde slår over oss som en orkan, da står vi han av. Vi lener oss på hverandre og vi slår ring om den som lider. Vi bruker galgenhumor for å le oss gjennom sorg og mørketid. Men man står stort sett samlet og mannsterk. 

Da er ikke det viktigste å fokusere på å være i overkant høflige og distanserte. Står man ikke samlet, da overlever man ikke. 

_DSC3857.jpg

Den løse, lette stemningen er tilstede for å overleve hardt klima. Og den varme, rause holdningen som jeg reiste fra i går, den savner jeg mer enn jeg klarer å sette ord på. Her nede er det sol, fine temperaturer og lyse kvelder. Snøen smelter og det er helt klart vår i luften. Likevel lengter jeg tilbake til det kalde, og til de bratte fjellene. Til sjølufta og til de skvulpende fjordene. 

_DSC3862.jpg

Nå planlegger jeg sommerferien. At jeg vil kjøre opp langs Norge, sammen med H, stoppe på de fineste stedene i Nordland, på vei hjem til Narvik. Strandcamping i Lofoten, besøke familiestedene mine og omringe meg med de jeg savner så. I mellomtiden skal jeg finne tilbake til inspirasjonen jeg brukte å ha. For jeg savner å skrive. 

Det fineste er å se at gresset gror

Drømmen om en kjøkkenhage: status quo