Kanskje et lite bomemsk interiørdilemma

I et bryllup i sommer (ikke mitt eget) fikk jeg spørsmål om hvorfor jeg løp rundt uten sko. En venninne svarte på mine vegner "Hun er jo et naturbarn, da!" Det er ikke første gangen jeg får disse bemerkningene. Hva var det som avslørte meg først? Var det båndet jeg hadde rundt hodet hele sommeren 2008? Var det den fire timer lange dokumentaren om Woodstock jeg tvang venninna mi til å se i 2002? Var det det faktumet at jeg leste om kunst da de andre var opptatt av Pogs? De som var unge på 90-tallet husker hvordan Pogs dominerte skolegårdene. Var det alle de tusen blomsterbukettene jeg plukket i mellomrommet 1996-2017? Et det det faktumet at jeg har blomster på nesten alle plagg jeg kjøper? Er det lengselen jeg har, og alltid har hatt, til blomsterbarnbevegelsen på 60-tallet? Var det trangen til å gå barfot i bryllupet vårt? Er det trangen til å kle meg naken og hoppe uti ethvert tjern jeg finner i skogen? Who knows. Men nå har det bohemske sneket seg inn i heimen også. 

_DSC3931.jpg

Jeg så det plutselig for en tid tilbake. Det skjedde i små drypp over tid. Det bohemske snek seg mer og mer inn i huset, og kanskje har det vært litt sånn hele tiden, men jeg la ikke merke til det før nå nylig. Kanskje fordi den nye kolleksjonen til Indiska gjorde meg litt obs?  "The Boho Way" gjør meg litt ambivalent. Jeg kjente igjen flere av elementene. Har ting jeg liker blitt en trend? Hm. På den ene siden digger jeg at slengbuksa er tilbake, for da er den lettere å få tak i. På den andre siden vil jeg ikke være hun der som er trendy. Trender ... Jeg er ikke så glad i dem, sånn egentlig. Jeg vil egentlig bare gjøre min egen greie.  

_DSC3933.jpg

Og hvorfor tenker jeg egentlig på det bohemske? Jeg kom over noen Pinterestbilder som indikerte på at huset vårt hadde foten innenfor denne kategorien. Jeg vet ikke helt hva som gjør det. Er det ullteppet fra 70-tallet? Er det de marokkanske skinnpuffene? Er det linteppene jeg har lagt over sofaen (de er der for å beskytte sofaen mot hundehår). Litt usikker. Jeg har også vært litt forsiktig med å bruke ordet "bohemsk" om interiøret - for hva er kravene for at noe skal være "bohemsk"? Er man bohemsk når man kjøper buddhafigurer? Er bohemsk en stil? Er man bohemsk når man følger "De ni bohembud" av Hans Jæger?

1. Du skal skrive dit eget liv.
2. Du skal overskjære dine familjerødder.
3. Man kann seine Eltern nie schlecht genug behandeln. (Man kan ikke behandle foreldrene sine dårlig nok(!))
4. Du skal aldri slaa din næste for mindre enn fem kroner.
5. Du skal hade og foragte alle bønder, saasom: Bjørnstjerne Bjørnson, Kristofer Kristofersen og Kolbenstvedt.
6. Du skal aldri bære celluloidmansjetter.
7. Aflad aldri med at gjøre skandale i Chria. theater.
8. Du skal aldri angre.
9. Du skal ta livet a dei.

Den siste der var nå litt kravstor! Men jeg har vel ikke behov for å kutte røtter eller bære celluloidmansjetter heller. 

_DSC3976.jpg

Kanskje var det ikke så brått, og kanskje er det ikke bohemsk. Kanskje er det bare Julianne. Kanskje det bare er personlig. Kanskje er det trend. Kanskje er det ingen kategori. Kanskje er det hverken fint eller stygt, det bare er subjektivt. Kanskje det er det som gjør interiør så spennende - at du ikke trenger å følge noen regler. At hjemmet bare skal speile deg og det du liker. Min avspeiling er gamle ting. Det nære og det personlige. Gjenstander som betyr noe og bærer på en fortelling om en svunnen tid. Og kanskje er det de gamle interessene som har sneket seg inn i hjemmet, men ikke selve behovet for å være bohemsk. Kanskje jeg bare har vært en liten bohem fra barnsbein av, og kanskje det bare tilfeldigvis sammenfaller med dagens trender. Eller kanskje jeg er en slave av trender? 

Kanskje, kanskje, kanskje. Det er vanskelig å definere stil. Det viktigste for meg har aldri vært å havne innenfor en kategori, men å omgi meg med det jeg liker. Litt sånn som William Morris sa: 

"Have nothing in your house that you do not know to be useful, or believe to be beautiful."
_DSC4018.jpg

Om ikke annet er jeg litt glad for at 1960 og 1970-tallet er over oss i motebildet. Det minner meg om alle de gangene jeg satt og bladde gjennom mamma og pappa sine fotoalbum. Jeg beundret klær og stil, og lengtet tilbake til en tid som jeg syntes virket så mye bedre enn min egen samtid. Den er litt mer tilgjengelig nå. Og det er fint. Denne genseren fra Bik Bok, med trompetarmer, ble en påskefavoritt. Kanskje bittelitt bohemsk, men samtidig veldig Julianne.