_DSC6161.jpg

Jeg elsker alt som er ekte og autentisk. Jeg finner inspirasjon i det stille, det sakte, i menneskers tanker og i det som gjør livet helt. Jeg har en forkjærlighet for de enkle gledene i livet. Den varme kaffekoppen om morgenen, blomster i håret og bare fotsåler mot gresset. Det naturlige ligger meg tett om brystet. 

Her inne vil jeg skrive om Slow Living og alt det innebærer. 

Legg gjerne igjen en kommentar. Det hadde vært så fint å vite hvem du er. 

Varme klemmer fra Julianne. 

SÒKN

SÒKN

Følelsen av frihet er vanskelig å forklare. Det er litt som å forklare hvordan kjærlighet føles. De aller fleste av oss kan forstå hvordan disse to oppleves, såvel som fraværet av dem, men sjelden klarer vi å forklare hvordan det virkelig føles å enten elske eller være fri. Vi klarer bare å forstå andres følelser på bakgrunn av egne følelser. Hva legger man egentlig i ordet "frihet"? Å definere begrepene "frihet" og "kjærlighet" i sin fulle dybde, er vanskelig. Likevel, disse to dagene gir har gitt meg en sterk indikasjon på hva som ligger i disse begrepene for meg. Det er noe som blomstrer i meg når våren eksploderer i all sin prakt, og det mest perfekte er å utforske moderlandets juveler når alt lever og spirer. Jeg kan ikke forklare noe nærmere hvordan frihet føles, men jeg kan forklare hva som leder til den. Når fraværet av forpliktelser skaper et tomrom som kan utforskes uproblematisk og uforstyrret - da føler jeg meg fri. 

De siste månedene har jeg vært jaget av en grå, tung sky som har fulgt meg hvor enn jeg har gått. Jeg har grått litt (eller mye), hver eneste dag. Om morgenen har virkeligheten slått meg i magen, og den intense angsten har gjort meg motløs og gitt meg den blytunge følelsen av å være utilfreds. Lever jeg slik jeg ønsker? Hvem lever jeg for? 

Siden jeg var liten skolejente har jeg valgt bort alt jeg elsker og interesserer meg for, fordi jeg følte at jeg måtte passe inn i "normalen". På utsiden skilte jeg meg ikke særlig mye ut, men på innsiden skjønte jeg at måten jeg tenkte på og om livet, ikke passet inn. Jeg fikk det bekreftet ofte og mye. De filosofiske tankene jeg hadde, musikken jeg likte og kunsten jeg beundret, var jeg alene om å like. Men jeg var ikke sterk nok til å stå i mot presset, så jeg gjorde alt jeg kunne for å forandre meg. Det har jeg senere vært nødt til å lide for, for identitetskrisene har kommet i store, skyllende bølger over mange år. I dag blir jeg lykkelig, dypt inne i hjertet mitt, når jeg ser ungdom som tør å skille seg ut og er seg selv mot alle odds. Etter faren min gikk bort for snart to år siden, har jeg vært på en stor søken etter identiteten min igjen. Han var nemlig en slik type som gjorde det han selv ville, og hva andre gjorde og mente, var han totalt likegyldig. Det er en egenskap jeg tar til meg og setter stor pris på i dag. Jeg vil finne den gnisten, nysgjerrigheten og den frihetsfølelsen jeg følte på som barn. Og jo mer jeg finner den frem, i form av klær, interiør, interesser, skriverier, foto, øyeblikk, samtaler og mennesker jeg beundrer - desto mer føler jeg at mitt indre kompass styrer meg inn på det riktige sporet. Det å skulle trosse andres meninger om meg og mitt, er den største utfordringen jeg har støtt på. Største delen av livet mitt har dreid seg om å tilpasse meg andres meninger. Derfor er søken etter frihet særs stor for meg akkurat nå. Og jeg ønsker så veldig at flere av oss gjør det samme. Søk etter det som gjør deg fri, lykkelig, og som gjør deg til deg. Gjør det som får deg til å puste.

Det var litt sånn det ble da vi bestemte oss for å pakke bilen for å kjøre vestover. Vi planla himmelretning, men ikke destinasjon. Vi utforsket Sogn, og jeg tror universet ville at vi skulle oppleve Sogn fra sin beste side, for været var med oss hele veien. Vi visste ikke hvor vi skulle sove, og vi dro fra sted til sted. Vi var bare borte i to dager, men det føltes som en uke. Jeg er full av inntrykk og "ekte opplevningar". Jeg elsker naturen, det grønne gresset, sildringen i bekkene, de brusende frossefallene, den salte sjølufta, de stupbratte fjordene og det smaragdgrønne vannet. Jeg følte meg øyeblikkelig hjemme i Sognefjorden. Naturen er ikke ulik naturen hjemme i nord, og jeg merker stadig hvor intens lengselen etter sjøen er. Å reise fra sted til sted, uten noen forpliktelser eller krav, er helt perfekt. Ettersom vi skal på en ny og lengre biltur om en måned, var dette den perfekte treningen. 

Trykk på bildet for å se bilder fra turen. 

The becoming of a garden

The becoming of a garden

Tilstedeværelse

Tilstedeværelse