_DSC6161.jpg

Jeg elsker alt som er ekte og autentisk. Jeg finner inspirasjon i det stille, det sakte, i menneskers tanker og i det som gjør livet helt. Jeg har en forkjærlighet for de enkle gledene i livet. Den varme kaffekoppen om morgenen, blomster i håret og bare fotsåler mot gresset. Det naturlige ligger meg tett om brystet. 

Her inne vil jeg skrive om Slow Living og alt det innebærer. 

Legg gjerne igjen en kommentar. Det hadde vært så fint å vite hvem du er. 

Varme klemmer fra Julianne. 

Om å lytte til kroppen

Om å lytte til kroppen

Det skjedde igjen ganske nylig. Symptomene blusset opp nok en gang. «Å faen, ikke igjen», tenkte jeg. Dette her, det kjente jeg igjen fra flere år tilbake. 

Hodet dundret fra innsiden. Det gikk små korps, med bare trommer, i parade på innsiden av skallen min. «Dunk, dunk, dunk», «bank, bank, bank», «pang, pang, pang». 

Hjernen ble omtåket, og jeg slet med store konsentrasjonsvansker. Sidesynet mitt ble begrenset, og jeg måtte anstrenge meg for å sjekke blindsoner mens jeg kjørte bil. 

_DSC9364.jpg

Jeg var ikke forkjølet, men symptomene var der. Det hjalp ikke å sove, det hjalp ikke å drikke vann, det hjalp ikke å ligge på sofaen og se på Gilmore Girls. 

Det her, det er utbrentheten som melder sin ankomst igjen. Hei, hei, gamle venn. Deg har jeg ikke savnet. 

Når disse symptomene har dukket opp, da har det allerede gått for langt. Stress har vært en for stor del av hverdagen min, for lenge. Vanligvis er jeg veldig nøye med å sette grenser, men de siste månedene har det vært vanskelig. 

Skulle jeg latt å være å dra på bilferie i sommer? Jeg trengte å være sammen med familien jeg ser så sjelden. Skulle jeg droppet å dra på Guns N’Roses-konserten to dager etter vi kom hjem? Det var jo bursdagsgaven min fra H, og jeg elsker konserter. Skulle jeg droppet å dra til Finland i bryllup dagen etter? Det var jo en av mine nærmeste venninner som giftet seg. Skulle jeg latt være å være med på fødselen av nevøen min, som tok tre dager?

_DSC9367.jpg

Svaret er utelukkende nei. Denne gangen kunne jeg ikke være et nei-menneske. Men ellers er jeg det. Jeg er opptatt av å finne en balanse i livets «må» og «burde». I sommer måtte jeg brette opp ermene og innse at dette blir krokete. Og nå sitter jeg her, utslitt, men uten anger. 

Det neste jeg kan gjøre er å være forebyggende for høsten vi går i møte. For rolig, det blir det ikke. 

I sommer kom jeg inn på flere PPU-studier. Både i Oslo, Østfold, Telemark og Buskerud. Jeg takket (tilfeldigvis) ja til plass både i Oslo og på Notodden. Jeg har hele tiden vært innstilt på at jeg kom til å gå i Oslo, for det virket enklest med pendling. Da første skoledag kom, og gikk, forlot jeg Oslo med et energitap ut av en annen verden. Jeg fikk klump i halsen og tenkte «det her greier jeg ikke.» Jeg har tenkt den tanken mange ganger i mens det har stormet rundt meg, men denne gangen mente jeg det fra dypet av mitt hjerte. Det løpet som ble kjørt inne i Oslo, med de mengdene pendling, lesing, praksis og gruppeoppgaver, ville bli for mye for meg. Inn i verste rushen, ut i verste rushen. Asfalt, stressede mennesker og kollektivtransport. Hodet skrek «NEI». Dette er ikke roen jeg behøver. 

_DSC9369.jpg

Så jeg dro til Notodden. To dager i uka, med lange skoledager. Seks uker praksis om høsten og våren, som kan legges til i nærheten av der vi bor, og folk jeg kan samarbeide med i nærområdet resten av uka. Pendleveien kunne deles med H, og jeg kunne kjøre med utsikt til fjell, trær og endeløs natur. Brått forsvant den vonde magefølelsen, og jeg falt til ro. «Dette skal jeg greie». «Det her er plassen jeg skal være». 

Det var kroppen min som fortalte meg at jeg trengte ro. Jeg trengte natur, mindre trafikk og støy. Jeg trenger færre krav og mindre overfladisk og materiell støy. Jeg trenger å bare være. Allerede har energinivået begynt å krype oppover igjen. Det går sakte, jeg må være sparsommelig og nøysom, men den tar seg opp igjen. Jeg måtte strippe vekk min indre, flinke pike og tenke på hva som fungerer i praksis, og hva som ikke gjør det. 

Lærdommen er nå, som alltid, å lytte. Vend fokuset ditt innover og hør på hva DU trenger. Gi faen i hva andre gjør.  Bry deg om ditt eget og det du trenger for å fungere som et normalt menneske. Vær snill med deg selv, og fremfor alt vær glad i deg selv. 

Lytt til kroppen din. Det er det viktigste instrumentet vi har.

De første bildene fra den nye hagen vår

De første bildene fra den nye hagen vår

Harvest Season

Harvest Season