A walk in the woods
Tidligere i år, flyttet min venninne Jeanette hjem til Rollag sammen med baby og mann. Samboeren er odelsgutt, og sammen tok de over familiegården i vinter. Gården er helt fantastisk. Jeg er så glad i gamle gårder, og denne har vært i familien i mange generasjoner. Jeg har aldri hatt noe forhold til bygdene i indre Buskerud, men etterhvert som jeg har bodd i Kongsberg, har jeg blitt litt bedre kjent med områdene i Numedal. Vi avtalte å gå tur i fjellet før jeg og H flytter, og jeg synes naturen her er helt fantastisk. Noe av det vi snakket om var hvordan trangen etter å flytte til bygda har blitt større med årene. Selv jeg har merket det bygge seg opp som en indre trang over flere år, og det hadde jeg aldri trodd hvis du spurte meg for ti år siden.
I dag vi oss rett og slett en dag ute i skogen. En luksus man har som student og som mamma i permisjon. Jeg vil ikke kalle det for “fri” for min del, ettersom jeg drodler på både oppgave og pensum i bakhodet. Jeg jobber litt sånn. Det er ikke alltid jeg er like produktiv foran en skjerm eller med nesa i en bok. I dag fikk pensumet modnes litt mens vi gikk til Rollagstjønn. Vi spiste kalde pølser (for vi glemte selvfølgelig fyr til bålet), drakk kaffe, snakket om livet i alle dens former før vi gikk ned igjen. Lille Y var også med. Hun var nysgjerrig på livet og ville helst spise kongler og barnåler. Balder koste seg verre enn verst, og ligger nå i senga si og snorker. Det tar på å være glad hund i naturen.
Fjellområdene i Buskerud er fantastiske, og jeg kommer definitivt til å savne tilgjengeligheten når vi flytter. Nede på gården var jeg og hilste på Highland Cattle (ku), som for øvrig var livredde meg. Men de var dog fotogene, og jeg likte spesielt godt den minste (har du sett noe søtere i hele ditt liv?).
Jeg sier det rett ut: Jeg elsker naturen. Her finnes fred.