_DSC6161.jpg

Jeg elsker alt som er ekte og autentisk. Jeg finner inspirasjon i det stille, det sakte, i menneskers tanker og i det som gjør livet helt. Jeg har en forkjærlighet for de enkle gledene i livet. Den varme kaffekoppen om morgenen, blomster i håret og bare fotsåler mot gresset. Det naturlige ligger meg tett om brystet. 

Her inne vil jeg skrive om Slow Living og alt det innebærer. 

Legg gjerne igjen en kommentar. Det hadde vært så fint å vite hvem du er. 

Varme klemmer fra Julianne. 

Et døgn i Lofoten

Et døgn i Lofoten

Da vi hadde kjørt hjem til Nord-Norge i sommer, bestemte vi oss for å ta en tur til Lofoten. Turen ble kort, og vi besteg ingen fjell. Noen ganger er det ikke mye man behøver å gjøre for å trekke inn det ville og det vakre. Dette var første gangen jeg følte meg som en turist i Lofoten. Ettersom store deler av familien min stammer fra Vestvågøya (og omegn), har jeg alltid ansett denne plassen som en "del av meg". Men i år var følelsen annerledes. I år følte jeg det som at jeg besøkte plassen som en ukjent. Noe som i og for seg er veldig rart, for mens jeg gikk rundt på Leknes, var på Unstad eller Ballstad, møtte jeg kjentfolk. Nettverket mitt i Lofoten er overraskende stort, men jeg begynner å føle på at jeg har bodd sørpå i over et tiår nå. 

Varmen folk utviser i nord, og rausheten man møter fremmede folk med, er noe jeg ikke opplever i like stor grad her nede. Der oppe trenger man sjelden å avtale et møte med en venn, en uke i forkant. Dørene er åpne, kaffen er en knapp unna, og vi trenger ikke formaliteter for å være sammen. Jeg har perioder hvor savnet etter Nord-Norge og familien min er helt uutholdelig. Jeg savner fjordene, sjøen, muligheten til å gå i naturen uten å møte på mennesker. Jeg savner at det er mer natur enn folk, og at nordlyset blafrer om vinteren. Jeg savner at havet er like ved til enhver tid, og at ingen trenger å punge ut titalls millioner for snever havutsikt.

I kveld kjenner jeg ekstra mye på savnet. Kanskje fordi jeg er sliten og trenger å puste. Kanskje fordi jeg alltid føler at tiden går saktere der oppe, og veldig raskt her nede. Kanskje fordi jeg vil ha i både pose og sekk - høye fjell og brusende hav. Men der oppe ønsker jeg mer: et sterkere kulturliv, raskere tilgang til utenlandsreiser, tilfredsstille utfartstrangen, ha muligheten til å oppdage nye kafeer og spisesteder. Jeg skjønner stadig at det å finne et kompromiss er vanskelig. Derfor snuser jeg på ideen om at jeg, med tiden, kan jobbe frilans for å forsørge meg selv. Å kunne bevege meg friere mellom landsdelene, jobbe flere steder og kunne planlegge hverdagene mine litt selv. Hva det ender med vil tiden vise. Men det er fint å ha mål. Enn så lenge får ferieturene til min fagre landsdel duge. 

Om personlige mål, selvfølelse og blogging

Om personlige mål, selvfølelse og blogging

Farvel august, på gjensyn sommer

Farvel august, på gjensyn sommer