_DSC6161.jpg

Jeg elsker alt som er ekte og autentisk. Jeg finner inspirasjon i det stille, det sakte, i menneskers tanker og i det som gjør livet helt. Jeg har en forkjærlighet for de enkle gledene i livet. Den varme kaffekoppen om morgenen, blomster i håret og bare fotsåler mot gresset. Det naturlige ligger meg tett om brystet. 

Her inne vil jeg skrive om Slow Living og alt det innebærer. 

Legg gjerne igjen en kommentar. Det hadde vært så fint å vite hvem du er. 

Varme klemmer fra Julianne. 

Farvel august, på gjensyn sommer

Farvel august, på gjensyn sommer

Kjære sommeren. I år har du vært både fin og tøff. Du valgte å berike oss med sol, men for vårt norske klima ble du nok litt i overkant hard. Når du likevel valgte å åpne himmelen, og lot dine edle dråper henge over landet - selv i korte drag, hjalp du jorda å beholde den frodigheten vi trenger for å kunne overleve. Det tok likevel lang tid før jorda var fuktig nok til å kunne tåle varmen uten beredskap.

Du satt oss på prøve. Du ga oss et forvarsel om hva som kan vente oss hvis vi ikke tar grep. I år ga du oss et forvarsel om hva våre menneskelige, og bevisste handlinger har båret frem. Du fortalte oss hva vår menneskelige svikt kan gjøre med tilgangen på mat, på vann og ressurser. Du var en påminnelse om at vi trenger å respektere jorda, hjemmet vårt, og hva den gjør for oss. 

Men du var også vakker. Du var fargerike solnedganger, rekreasjronsrike fotturer og nedkjølende badeturer. Du var endeløse blomsterenger, lange grøftekanter med lupiner, skvulpende innsjøer og fjære. Du var midnattsol og stjernenetter. Du var lyse netter og skumring. Du var tåkelagte innsjøer, svaneskrik og brusende siv. Du var søvn under åpen himmel, frisk luft i lungene og vugging i søvn av mektige bølger. Du var tretopper som suser i vinden, raslende løv, varmt gress mot nakne fotsåler, myggstikk og flagrende skjørt. Du var ferske grønnsaker - fra jord til bord.

Du var ro, du var intens, du var magi og du var frykt. Du bar med deg mange lærdommer, deriblant lærte du meg kunsten å gi slipp. Du lærte meg å slippe litt tak på det vonde - litt etter litt. Du lærte meg å stå i et skifte, å fokusere innover og hva det vil si å virkelig tilgi. Det er noe vakkert i det å suge til seg denne årstiden, helt inn i det dypeste hulrommet av sjelen, og kakke et lite hull på en av de mørke boblene du gjemmer langt der inne, bare for å slippe litt sol og varme. Jeg tror jeg greide det litt. Jeg tror jeg klarte å kaste lys over vonde minner og slapp de ut. Det var lærerikt og sterkt, og som hvert eneste år, er jeg ikke klar for å slippe deg. 

Det begynner med en lavere sol. Et gulere lys, gulere åkre og gulere gress. Nattemørket kryper saktere frem, litt tidligere, for hver eneste dag. Du beveger deg bort fra oss på denne tiden, hvert år. Det er syklusen din. 

Jeg er ikke klar for å slippe den varme bakken, kveldsbadingen og det frodige landskapet. Jeg er ikke klar for å se løvet dø og slippe taket. Jeg er et sommerbarn i sjela, og vil for alltid være det. Men enn så lenge - på gjensyn sommeren. Vi sees igjen i 2019. 

Et døgn i Lofoten

Et døgn i Lofoten

De første bildene fra den nye hagen vår

De første bildene fra den nye hagen vår