Om personlige mål, selvfølelse og blogging

Jeg brenner for at vi skal leve bedre med oss selv og den vi er. 

Jeg har visst jeg ville bli lærer siden jeg var femten år. Det har tatt lang tid å faktisk bli det. Mye lengre enn det tar de fleste. Det var ikke et alternativ å gå på lærerskolen etter videregående, fordi snittet mitt var for lavt. Tiden på videregående var så vond, og fraværet så høyt, at jeg klarte knapt å bestå de fleste fagene. Jeg har likevel alltid stolt på at jeg kom til å finne en retning å gå, fordi jeg har tillit til meg selv om til prosessen. Til universet, til planen, eller hva enn man velger å kalle det.

Jeg tok enkeltemner på nettet og årsstudium som ga meg nok studiepoeng til å komme inn på bachelor i historie. Historielærer var det jeg opprinnelig ønsket å bli, for det er et av de mest holdningsskapende fagene man har i verden. Omsider tok jeg mastergraden min, slik at jeg kunne bli lektor med den faglige tyngden jeg føler jeg trenger for å gjøre en god jobb. Nå er jeg ikke fullt kvalifisert enda, men når våren kommer har jeg forhåpentligvis endelig kommet meg i mål. Omsider. Det skulle ta meg nesten syv år. For en reise det har vært. 

Jeg har andre mål også. Med tanke på min lidenskap for skriving og formidling. I det siste har jeg begynt å formidle på en helt annen måte enn jeg tidligere har gjort. Stort sett gjennom min Instagramkonto, og jeg har fått veldig god respons på dette. Det at disse refleksjonene (om kjærlighet) blir tatt i mot på en så god måte, gjør også at jeg ønsker å fortsette. Kanskje traff det en nerve? Jeg vet hvertfall at det nettopp disse temaene jeg søker etter. 

Jeg ønsker ikke å formidle en virkelighet som er uoppnåelig for hverdagsmennesket, men jeg ønsker å oppfordre mennesker til å jobbe mer med seg selv for å bli tryggere, mer selvsikre og mer glad i seg selv. Jeg retter meg kanskje spesielt til kvinner, fordi jeg vet hva det vil si å være en. Og jeg forstår hvordan kvinner fungerer. Jeg ønsker at vi skal lære å være takknemlige og tilfredse med det vi har, og kanskje stoppe opp i stedet for å jage noe vi aldri kommer til å få. Rett og slett fordi det ikke finnes. Jeg er lei av det ytre fokuset, og er veldig klar for at vi skal begynne å se innover i oss selv. De aller fleste svarene våre ligger der. 

I min karriere som et helt vanlig menneske, har jeg lært så mye om hva tap og sorg kan gjøre med kroppen. Jeg vet hva det vil si å stå fast, å ha det vondt og måtte finne veier å gå for å finne tilbake til livskvalitet. For meg har alt dette først og fremst satt livet i perspektiv. Jeg forstår så godt hvordan enkelte mennesker kan gå under av slike følelser, for de er så oppslukende. Men jeg har også lært hvor viktig det er å omfavne livet, og virkelig synke inn i nuet, for livet kan snu på et lite hjertesukk. Jeg har, på bakgrunn av dette, lært meg å trekke meg helt inn i alle de gode følelsene og stundene jeg opplever. Det er der jeg lader opp livets batteri. Herregud, så vakkert livet kan være når vi stopper opp og sanser, og er glade i oss selv. 

På samme tid trekker jeg meg unna de normene som har formet samtiden vår, fordi jeg ikke ønsker å måtte leve opp til forventninger om hvordan livet skal være. Livet skal jeg skape selv, slik jeg ønsker å leve det. Det mener jeg vi alle kan gjøre. Og vi er mer enn god nok til å få til alt vi ønsker. Jeg håper du vil finne mot nok til å være den du er ment til å være. 

Jeg har undervist i både formelle og uformelle læringssituasjoner, der jeg merker at det jeg er mest opptatt av er å bygge mestring, selvfølelse og faglig trygghet hos ungdom. Det er ikke noe unntak hos de menneskene jeg møter ellers i livet. Jeg kjenner veldig på at det eksisterer et behov for at vi trenger å bygge oss selv opp, bli sterkere og tryggere på hvem vi er. Jeg ser at det ikke lengre er nok å si " jeg er bra nok". Vi må operasjonalisere begrepet "bra nok" og tydeliggjøre for oss selv HVA som er bra med den vi er, og HVORFOR. Jeg skremmes av utviklingen vi står midt i, hvor vi påvirkes av et press som fører til urealistiske krav. Vi løper rundt og jakter noe vi aldri kommer til å finne. Og vi prøver å jakte på svar vi ikke finner ved notorisk, slavisk slanking og inngrep. Jeg ønsker ikke å være en del av denne utviklingen, hverken som skribent på min egen blogg, eller la meg påvirke av det som person i det dagligdagse. Jeg er ikke upåvirkelig, og jeg tar stadig opp kampen mot min egen usikkerhet og dårlige følelser, men jeg har funnet en indre retning jeg ønsker å gå. Det gjør alt så mye enklere når jeg har et mål å strekke meg etter.

Her inne kommer jeg til å skrive mye mer om de temaene som opptar meg. Jeg er så glad i mennesker, og jeg vil at mennesker skal være glad i seg selv. Jeg tror virkelig at vi kan oppnå et mer fredelig samfunn når vi begynner å praktisere mindfullness, ro og kjærlighet i større grad enn det de fleste av oss gjør nå. Det er av min forhåndsoppfatning at kjærlighet er nøkkelen til mange av problemene vi har i livet vårt. Når vi elsker og aksepterer oss selv, vil vi kunne akseptere og forstå andre mennesker på mye høyere plan. Men det krever kontinuerlig jobb å komme dit. Det krever fokusert utvikling, og vi må være villig til å gjøre den innsatsen. Dette merker jeg blir en fanesak i livet mitt. 

Håper du vil være med meg på ferden mot en vakrere verden. 

♡