På gjensyn, Kongsberg

Jeg traff mannen i mitt liv her. Jeg fullførte bacheloren og masteren min mens jeg bodde her. Jeg giftet meg her, mistet pappaen min mens jeg bodde her, fikk min første lærerjobb her, var langtidssyk her, og hadde de mest utfordrende årene av mitt liv her. Jeg mistet meg selv her, og fant meg selv tilbake igjen her. Jeg mistet og fant tilbake, troen på livet, her. Jeg ble friskmeldt her. Jeg fant ikke min plass her, men jeg fant mye annet. Jeg fant mennesker jeg beundrer, en varm svigerfamilie som stiller opp når som helst, og vennskap som både gikk forbi og ble værende. Med alt, og alle som er igjen i den lille byen i Lågendalen, vender vi tilbake igjen og igjen. Men som besøkende. Det er mer vemodig for meg å forlate de grønne fjellene enn det jeg hadde trodd. Men det er slik det er når man lukker et kapittel som har inneholdt like mange avsnitt som de siste, nesten fem årene, har inneholdt for meg. Igjen sitter jeg med en dyp takknemlighet for at jeg har klart å dra ut de viktigste lærdommene av de tunge erfaringene: Å være takknemlig for livet, å tørre å være seg selv, å tørre å ta plass, å elske menneskene man har rundt seg ubetinget, vite at det er greit å ha det tungt, og det å være glad i den man selv er.

Jeg vet ikke hva som ligger foran oss nå, men jeg vet det blir bra. Takk.