A Beautiful Living

A mother of two, wife, historian, and communicator. I write about and am passionate about real, authentic life. Like any ordinary person trying to find meaning in everything. In a restless world where we need love, community, and connection more than ever before, I want to share about what is closest to my heart; the many nuances of motherhood. And the experience of becoming and being a mother.

I want to write about being human, and having human experiences in this time we live in. I live in Norway, in an old farmhouse from 1870, with our two children. I crave a slower life, and peacefulness. I crave being at peace, working towards a life where acceptance and love is the norm, where we can build a better world bit for bit. I fully believe that the world needs maternal love to be more peaceful and better. To get there, we need to start loving our planet and each other more.

I want to normalize experiencing the ups and downs of life, and humanize what has previously been taboo. Since my first blog in 2009, I have tried to put into words what is difficult and elusive to understand. The invisible processes that we feel, but that language does not fully capture. Motherhood is a patchwork of such processes. But so is life.

On my blog you will find reflections on my life, and my attempt to find meaning in everything. Life can be really hard. But it can also be beautiful.

I hope you’ll find it inspiring.

Hei, 2019

Hei, 2019

Brått kom det nye året. Vi bare plutselig stod her, intetanende om hvor raskt dagene kom til å gå. Jeg har lovt meg selv så mange ting dette året. Mest av alt har det handlet om lavterskelmål som vil gjøre meg godt. Sånn som det å være mer ute i frisk luft, bruke energien min fornuftig, være bevisst, utvikle meg, se fremover. Det har allerede blitt noen flere minutter med lys på ettermiddagene, og jeg trekker pusten godt ned i magen, og tenker som så at dagene blir lettere, lysere, vakrere for hver dag som går.

Her hjemme står ferdigstilling av kjøkkenet i høyt fokus om dagene. Kjøkkenet er brukende, men ikke ferdig. Litt maling, litt listing, litt fuging, og litt skruing gjenstår før vi kan si oss fornøyde. Mens H og min onkel stod og monterte lister på gulv og tak, gikk jeg ut i hagen og sugde til meg litt lys. Selv om vi har litt jobb igjen, sluker ikke arbeidet fulle helger lengre. Nå kan vi være litt tilstede også.

_DSC2559.jpg

Det slo meg plutselig hvor lite jeg har vært tilstede på dette stedet siden vi flyttet hit. Hvor lite tid vi har tilbrakt til å huse oss selv inn, ved bare å være her og gjøre oss kjent med plassen. Det er en naturlig konsekvens av mange gjøremål, men jeg har et lite håp om at vi skal kunne ha en formiddag med bålpanne, bålkaffe og pølsegrilling i nær fremtid. Utestua vår står og skriker etter sosiale aktiviteter, og lysthuset skulle gjerne hatt litt besøk den også.

På trettende dag jul forsvant jula. Treet ble kastet ut, og etterlot seg en sti av barnåler forbi trappa utenfor huset. På samme tid gikk vi tom for støvsugerposer, så vi ble tvunget til å koste opp på provisorisk vis. Fremdeles er det spor av julen 2018 i stua, som nå virker så mager og naken uten det bugnende treet og de varme lysene. Hvorfor lyser vi ikke opp hele den mørke vinteren, slik som vi gjør i desember? Jeg tror vi trenger disse lysene en stund til. Kan vi kalle dem for januarlys?

Januar, du er ikke favorittmåneden min. Du er liksom årets mandag (og jeg liker ikke mandager), men jeg har lovt meg selv å åpne armene mine litt mer i år. Kanskje fordi jeg tror 2019 blir et godt år for oss. Jeg har en god magefølelse.

Onsdagsrefleksjoner

Onsdagsrefleksjoner

Jul i mørketidslandet

Jul i mørketidslandet