Onsdagsrefleksjoner

2019 fikk en trøblete start for meg. Omgangssyke, kraftig forkjølelse og utmattelse preget de første dagene av året. Døgnet ble snudd på hodet etter juleferien (mørketiden i nord og jeg, har aldri kommet spesielt godt overens), og jeg sliter fremdeles med å snu den tilbake. I dag sov jeg akkurat litt for lenge, men stod opp tidlig nok til at jeg kunne ta meg tiden til en sakte frokost. Den siste tiden har jeg slitt med en ulmende, dårlig magefølelse. Uten å vite helt hvorfor. Den har holdt meg våken om nettene, og jeg har erfart tidligere at det alltid dukker opp noe når denne følelsen melder seg. Helt intuitivt, og tidvis veldig frustrerende. Men jeg visste allerede at jeg var litt nedenfor fordi jeg er lei av å være student, og jeg savner å være i arbeidslivet. Det er stor forskjell på å ville gjøre noe, og gjøre noe fordi man er nødt. Sistnevnte er der jeg befinner meg nå. Å ha dager til overs, hvor jeg kan styre dagene slik som jeg vil, er en stor luksus. Men selv den luksusen blir man litt mett på når man som student har en presset økonomi, og lever under et prestasjonspress.

_DSC2576.jpg

Tankekjøret har vært en stor spiral den siste tiden, og det har slukt meg med hud og hår. Men jeg er sterk i min tro på at alt har en årsak, og at veien blir til mens man går. At alle utfordringer bringer med seg vekst. Derfor tar jeg til meg hvert eneste lille tegn, og hver eneste beskjed som dukker opp underveis. Kanskje spesielt denne, som er en konkret påminnelse om hva man faktisk må gjøre når man føler motgang:

_DSC2580.jpg

Jeg har stor tro på å skape gode øyeblikk, og gode stunder for å få snu energien i en mer positiv retning. Den siste tiden har det vært ganske tungt, fordi det ene uhellet har fulgt det andre (men det finnes vel ikke tilfeldigheter, eller?). I dag var det en telefonsamtale som fikk det til å knyte seg i magen min, og da løsnet også den følelsen som hadde holdt meg våken den siste tiden. “Der var det, ja”. Jeg prøver å tenke at jeg tiltrekker meg det som kommer, og jobber iherdig for å snu tankegangen min. Slik jeg føler meg nå, tjener det ingenting.

_DSC2581.jpg

På radioen hørte jeg om milliardærkona på Fjellhamar som har har vært kidnappet siden oktober, og leste om unntakstilstander i USA, murer som skal bygges, innsettelse av en fascistpresident i Brasil som går etter urfolk, homofile og regnskogen i løpet av de første dagene av innsettelsen. Som historiker, klarer jeg ikke å ikke være oppdatert på det som skjer i verden, men fordi jeg er en sensitiv sjel, har alt det kyniske og hjerteråe i verden, en tendens til å gå veldig inn på meg. Jeg tenkte med meg selv at en så fin dag som denne måtte nytes, så jeg trakk pusten godt ned i magen og gikk ut etter frokost. Sammen med Balder. Jeg måtte gå av meg verden, telefonsamtalen, bekymringer og tanker.

_DSC2586.jpg

I 2019 lovte jeg meg selv at jeg skulle gjøre mer musikk. Musikk har vært en enormt stor del av livet mitt siden jeg var liten. Dårlig selvfølelse, og frykt, gjorde at jeg valgte å la gitaren ligge for noen år siden. Det slo meg plutselig at alle artister jeg noen sinne har sett opp til, har jeg sett opp til fordi de har hatt en unik stemme. Ofte en stemme som har skilt seg ut, vært sær og spesiell. Da jeg innså dette, forstod jeg også at det ikke var noen vits i å tenke at man virkelig må være god for å gjøre musikk. Men å være seg selv, ha sin egen stemme, finne sin formidlingsmåte er det absolutt viktigste. Brått fikk dette overføringsverdi til resten av livet. Er det ikke slik det er ellers også? Jeg hørte på Joan Baez da jeg lyttet til hennes måte å tolke Bob Dylan, og skjønte at man har lov til å gjøre sin egen greie. Jeg husker jeg fikk den samme følelsen da jeg så episoden med Vebjørn Sand på Kunsten å leve. Man kan faktisk være seg selv, og det er viktig å være tro mot den man er. Dette snudde noe i meg.

_DSC2597.jpg

Men noen ganger må jeg ha litt drahjelp for å snu mine egne tanker. Jeg tror at svarene vi trenger, ligger i oss selv. Noen ganger ligger de begravd under et lass av forventninger, fordommer, frykt for å feile, tanken om å ikke være god nok til å klare noe, eller det å tenke at det ikke er så viktig. Man rasjonaliserer det magen og intuisjonen prøver å fortelle. Dette har aldri fungert for meg tidligere. Da jeg gikk hos life coach i starten av tyveårene, brukte vi å trekke et orakelkort etter hver time. Jeg ble trent til å la intuisjonen finne det riktige kortet, og jeg kunne alltids ha trukket et kort som ikke klaffet. Men det gjorde jeg aldri. Mitt indre visste alltid hva som var det riktige svaret for meg. Fremdeles trekker jeg kort når jeg trenger litt veiledning.

_DSC2603.jpg

Jeg bruker ofte røkelse i huset, som har en utrolig beroligende effekt på stress og angst (for meg).

_DSC2608.jpg

I dag trakk jeg tre forskjellige kort, fra tre forskjellige bunker. Og de fortalte meg noe jeg allerede visste, men som jeg trengte å bli påmint om. Å akseptere meg selv og situasjoner. Stole på prosessen jeg står i. Være snill meg selv. Og den viktigste beskjeden om at det ikke er noe som heter “å være for sensitiv”. Fremdeles i stikk strid med det jeg har lært i oppveksten, men som jeg stadig venner meg til å tenke. Jeg vet jeg må lære meg å ikke ta inn hele verdens elendigheter, og stole på at jeg kan gjøre godt der jeg er. Samtidig må jeg være snill med meg selv, og snu tankemønstrene mine.

_DSC2613.jpg

Jeg tror virkelig at vi alle trenger slike budskap. Det er menneskelig å ha dager som dette. Det er også de dagene der jeg tar avstand fra sosiale medier, fordi bildene påvirker meg til å føle skam over mine dårlige følelser. Til tross for at jeg vet at livet er så nyansert, og har langt mer innhold enn det bildene viser, er det først og fremst andres fine bilder som når meg før de rasjonelle tankene slår inn. I kveld skal jeg krype inntil H, gråte hvis jeg trenger det, prøve å sove i normal tid, og finne ro i meg selv. Alt ordner seg til slutt. Det må også du huske på.