When the music stopped

For så lenge jeg kan huske, har musikk vært en stor del av mitt liv. Det begynte nok allerede da jeg lå i min mors mage, for mannen hun var gift med (min far), var en aktiv musiker. I hele min oppvekst har hjemmet vårt vært fullt av musikk. Rockemusiker sådan. Siden pappa tok monopol på CD-spilleren, kom nok pappas musikksmak mer til syne enn mamma sin.

Da pappa var ung, var musikkmiljøet i hjembyen vår ganske stort. Musikk var en stor del av hans liv, hele livet. Hver uke pakket han han ned en gitar (en av de mange han hadde), tok med seg en plastpose med papirene, hvor han hadde skrevet tekster, og dro på øving. De øvde på låver, i et bomberom inne i fjellet, i kjelleren til trommisen, og der det var plass å oppdrive. I perioder, hadde han spillejobber nesten hver eneste helg.

Jeg så ofte gjennom bildene hans. Fra det livlige 70-tallet, da menn hadde stort hår, trange bukser og høye sko. Den tykke permen, med avisutklipper, bilder og en serviett der Ole Paus hadde skrevet en hilsen til mamma, fordi pappa kom til å bli sen hjem etter en spillejobb. I stua vår stod gitarene på rekke og rad, til mamma sin store fortvilelse. De samler jo tross alt støv, og tar gulvplass.

Noen av mine første minner er fra baksetet av pappa sin gamle Ford Fiesta, hvor jeg sang uforståelig engelsk til Status Quo og Ten Years After. Min første gitar var rød, og så nøyaktig ut som pappas sorte Fender Stratocaster. Bortsett fra det faktumet at den var knall rød, laget av plast og kjøpt på en lekebutikk. Pappa hadde også en dyr Ibanez i ubehandlet, lyst treverk, som jeg ga en makeover med tusjene mine. Jeg var fryktelig stolt, men pappas stolthet fikk nok en liten brist den dagen.

Hans musikkinteresse smittet over på meg i ganske ung alder. Men jeg fikk aldri den samme muligheten til å utvikle meg sammen med andre slik som han gjorde. Jeg har sunget en god del i kor. Både i kirkekor og i skolekor. Ingen av delene fant jeg meg til rette i. Det var mange regler, vi fikk fortalt hva vi skulle synge, hvem som skulle synge hva, og jeg hørte sjelden min egen stemme. Men da jeg fikk muligheter til å synge soloer på skolen, elsket jeg å øve. Jeg så det kanskje ikke da, men i dag forstår jeg at det var fordi jeg fikk muligheten til å utvikle meg på en litt annen måte. Det var større musikalsk frihet, og muligheten til å tolke sangene var også mer opp til meg.

Da jeg var fjorten år, tok jeg noen gitartimer hos pappas bandkamerat. Timene eskalerte rimelig raskt til øvinger mot UKM, Rallar Rock (et rusfritt rockearrangement som gikk årlig under en vinterfestival i Narvik), eller andre steder. Jeg var umettelig på musikk, og øvde på gitaren min opp til tre timer daglig, til huden flasset av fingertuppene mine. Jeg sang ofte, og mye. Men jeg merket også et press på det å være “god”. Likevel hadde jeg så stor glede av musikken, at jeg fortsatte. Men jeg var aldri engasjert i bandmiljøet, og det savnet jeg ofte. Det ligger mye utvikling i å spille sammen med andre.

I årene som fulgte, ble ikke interessen for musikk mindre, men jeg ble mer usikker. Et sted på veien gikk jeg fra å synge og spille ofte, helt til for noen år tilbake da musikken plutselig bare stoppet opp. Det var som om at jeg mistet stemmen. Her kommer jeg til poenget ved dette innlegget.

“Jeg er ikke god”. “Jeg kan ikke nok”. “Jeg er ikke flink”. “Stemmen min er for spak”. “Stemmen min er for rar.”Jeg gikk fra å kunne jamme med hvem som helst på et vorspiel, eller et naschspiel, uten å egentlig reflektere mye over hva jeg kunne, og ikke kunne, til å nedgradere meg selv til null. I krysningspunktet mellom å slutte å øve, og hvordan jeg følte meg, gikk jeg til å bli et litt mer ulykkelig menneske. Musikken var plutselig ikke der, og det var unormalt.

Jeg og H har vært sammen siden 2013. Til denne dagen har jeg hverken turt å spille eller synge foran han. Gitarene henger der, og skriker etter kjærtegn. 12-strengeren jeg fikk av pappa da jeg fylte 20, min halvakustiske Morgan som jeg fikk da jeg ble 15, den håndlagde Hohner’en jeg reddet fra å bli kastet på fyllinga i Oslo, og nylonstrenggitaren som gjestene våre signerte i bryllupet. Og mens han sitter der, og spiller på bassgitaren sin, og øver til spillejobben han har neste helg, dukker det opp en dyp sorg i meg.

Den bittelille stua vår, er ikke ferdig innredet. Men det blir musikkrommet, hvor instrumentene skal få leve og bo. Det er der vi skal øve, ha gode stoler uten armlener, og oppbevare utstyr. For hver gang jeg ser inn på rommet skriker det etter musikk. Men gutsen stanser meg. Den lille stemmen som sier “you suck”. (Hyggelig å ha selskap av, sant?).

Jeg blir påmint om den ekte musikkgleden når jeg ser programmer om idolene mine på Netflix og NRK. Spesielt det Robert Plant sa etter Led Zeppelin ble oppløst, og han gikk solo: “Folk kan like musikken, eller ikke like det. Det spiller egentlig ikke noen rolle. Det som betyr noe er hva musikken får meg til å føle”. Og det er akkurat det som er kjernen i musikkgleden. Hvordan kunne jeg glemme det? Er jeg virkelig så streng med meg selv, at jeg straffer meg med å fjerne noe av det som har satt rammen for hele oppveksten min? Har jeg gjort meg selv så vondt? Ingen burde noen sinne gi opp det som gjør en så glad.

Jeg måtte spørre meg selv: Var jeg egentllig noe god å synge? Helt OK. Kanskje ikke noe å skrive hjem om, men sang jeg egentlig noen sinne for å bli anerkjent? Nei, og var det noen sinne et mål? Jeg elsket hvordan en god sangøkt fikk meg til å føle meg. Jeg elsket hvordan jeg ble høy på livet, og kjente på kreativt stimuli. Det bruste og piplet over av glede. Det var på den tiden da sangtekster og ord bare rant ut av meg, og jeg skrev sider opp og ned for å få indre ro. Det er noe av det jeg savner mest i hele verden. Og da spiller det ingen rolle hva andre synes. Egentlig. Bortsett fra det at andres meninger har dominert meg i mange år. Og dette har blitt et av de områdene hvor jeg henger igjen. Fordi frykten for å ikke bli likt, eller ikke være “god nok”, tok fra meg gleden ved å spille. Men da frarøvet jeg meg selv mange timer med meditasjon og tilstedeværelse. En ro som all verdens med yoga aldri kunne erstattet.

I 2019 har jeg bestemt meg for å ta musikken tilbake. Jeg har satt meg som mål å lære meg tre sanger, og hvis jeg klarer dette, skal jeg filme meg selv og legge det ut. En eller annen plass. Tre sanger høres ikke mye ut, men jeg bestemte meg tidlig for ikke å legge lista så høyt at jeg backer ut. Og hvis jeg forplikter meg til å legge det ut, da kan jeg vel ikke la vær? Eller?

Tror dere det er gjennomførbart?