Placenta

Et av ønskene mine var det å skulle ha med meg morkaken hjem. Det er svært få jeg kjenner som har positive tanker om morkaken, men for meg representerer den noe helt fantastisk. Det er så bemerkelsesverdig hvordan kvinnekroppen legger opp til, helt fra start, at barnet skal få den omsorgen og omtanken den trenger for å overleve. Så den produserer et eget organ som har som sin eneste hensikt å holde barnet i live. Og videre nærer den barnet helt til det fødes. Deretter dør det. Som en fullendt sirkel. Og måten navlestrengen fast i selve Placentaen, og forgreiner seg utover organet som et tre, gjør vel at det ikke er helt tilfeldig at jordmødre går rundt med “livets tre” på uniformen sin. For meg er det helt utenkelig å skulle frastøte meg morkaken som noe ekkelt. Jeg oser av ren takknemlighet for hva dette fantastiske organet har gjort for barnet mens han lå i magen. Jeg gledet meg stort til å se organet som hadde holdt han i live, men ettersom han ble tatt med keisersnitt, fikk hverken navlestrengen pulsere seg ferdig før den ble klipt, og jeg fikk ikke se den. Men de pakket den inn til meg, og lot den ligge på kjøl frem til vi reiste hjem. Nå har den ligget i fryseren i over to uker, og til helga skal vi plante et plommetre på den i hagen. Jeg har fremdeles ikke sett den, men planen er å grave den ned under treet som skal få lov å vokse opp sammen med Miller. Og da skal den få nære treet, på samme måte som den næret han. Og dette er noe jeg opplever at folk har syntes har vært spesielt og merkelig, men faktisk er en gammel tradisjon som har vært veldig vanlig.