Å være utvalgt

En sjel omsider sett oss ut som verdige foreldre. Det er uvirkelig, og jeg sliter litt med å forstå at det er sant. Men etter et slitsomt første trimester, der jeg har slitt med å fungere mentalt og fysisk, skal jeg nå prøve å la det synke inn. Å stole på prosessen, og stole på at dette er ment for å skje. At denne personen har valgt et passende tidspunkt å komme til jorden på, der han har valgt sin livsvei, og funnet oss verdige nok til å føre han hit.

Når sommeren og høsten møtes, og vår del av verden går mot dvale, kommer det en liten gutt til verden. Jeg forundrer meg, og lurer på hva han skal lære meg, og hvem han skal forme meg til å bli.

Hvem han er, er det ingen som ennå vet. Men jeg vet at han skal sette sine fotavtrykk på denne jorden, og at vi skal veilede han på veien. På veien som skal forme han på godt og vondt. Med snubling og fall. Med raushet og varme. Med åpenhet og kjærlighet. Med sorg og glede.

Det eneste som er sikkert, er at han ikke kunne vært mer ønsket.