Sesongen er i gang - Forkultivering på en søndag

I år er hagesesongen litt annerledes enn de tidligere årene. Vi har for det første mye større plass enn tidligere, som igjen genererer en forutsetning om nøye planlegging, og høyere kunnskap om det vi skal så. I år har jeg ingen planer om å gå hardt ut. Jeg skal holde meg til de “trygge” grønnsakene som er enkle å dyrke, og stelle. Den eneste forskjellen er at jeg skal ha flere av dem. Jeg skal ha agurker, squash, gresskar, gulrøtter, beter, poteter, tomater, erter og bønner. Samt noen pallekarmer med gressløk, dill og salater. Siden huset vårt er noe trekkfullt, og vinduene ikke er veldig store, er det ikke alt jeg kommer til å forkultivere inne. Men i kjelleren har vi mulighet for å sette opp bort med plantelys, så vi holder på å undersøke pris på utstyr. Jeg har smått begynt å så ulike typer tomater; kirsebærtomater, busktomater, bifftomater, gule og hvite tomater. Neste runde blir i april.

Den siste tiden har snøen begynt å minske, og jeg innså under en forelesning (som ikke er ferdig før 17), at det fremdeles var dagslys ute. Gleden var enorm, og kroppen våknet omsider til live etter en litt tung periode. Vinteren i år har vært overraskende fin, og jeg har følt at januar har gått raskere enn tidligere, men jeg trives veldig dårlig i de mørke månedene. Som utflyttet nordlending er dette en av grunnene til at jeg ikke klarer å bo i nord; mørketiden gnager lett på psyken min. Jeg preges sterkt av mangelen på lys, til og med her nede. Derfor elsker jeg å forlenge vårfølelsen med å kjenne på jordsmonn mellom fingertuppene. Selv bare ved å spa jord fra sekk til disse små beholderne. Det er viten om at de, med riktig næring, vil bli store planter som gir frukter. Og det er noe herlig symbolsk med at noe så vakkert, kan komme ut av bittesmå frø.

Det er med stor kjærlighet at jeg omfavner denne prosessen. Det betyr ikke at jeg er kunnskapsrik, eller alltid vet hva jeg driver med. Men jeg går den læringskurven jeg må gjennom, og får stor livsglede av å skape noe med hendene. Av å gi omsorg til planter, som for meg er en symbolikk for den kjærligheten jeg føler til denne jorden vi bor på.