Tilstedeværelse i Praha

Nå begynner vi å merke det, dere. At hverdagen får mer fotfeste enn de tilbakelagte månedene. Skuldrene senker seg i større grad, og vi føler at den største oppussingsfasen (på kjøkkenet), har blitt tilbakelagt. Siden det blir en liten stund til vi tar fatt på neste prosjekt, er det godt å bare kunne være i huset. Det er jo hjemmet vårt. Ikke bare et “work in progress”. Og det er viktig. Det har vært litt av en reise, med bratte læringskurver. Både med utvikling av den byggtekniske forståelsen for hva et så gammelt hus egentlig krever av vedlikehold, men også hva det krever å bo i et kaotisk hjem. Inntil helga som var har det nesten ikke vært et hjørne fritt for smårot som ikke har funnet sin plass. Det krever litt av vår (min) mentale styrke å ikke være frustrert.

MEN, det var ikke oppussing dette innlegget skulle handle om. Sist uke var vi fem dager i Praha. Da jeg fylte 30 år i desember, ba jeg om å få opplevelser i gave, i stedet for materielle gaver. Mens jeg og mamma fremdeles leter etter noe vi kan finne på, fikk jeg en reise til Praha av H. Ære være fleksitid, og egenstudiedager!

Vi feiret påsken 2015 i Praha, i byen som for leng, og lenge siden har gått inn i historiebøkene som den beste påsken jeg har hatt siden barndommen. Siden da har jeg lengtet tilbake til den byen jeg føler er “litt min”, og “litt vår”. Og det var som om pusten satt dypt ned i magen da jeg vendte tilbake til disse brosteinslagte gatene. Til arkitekturen, kunsten, utstillingene, de små kaféene utenfor de travleste turistbølgene, de kveldsåpne bakeriene, og de uendelige mulighetene til å fylle dagene med gode ting. Det hjalp særlig på at våren var ankommet Tsjekkia, og at graderstokken krøp godt over 12 grader celcius, med blå himmel og bar asfalt.

Både jeg og H synes det er fint å kunne tråkke litt utenfor de mest trafikkerte områdene, og lette frem spisesteder og kaféer som ikke er tråkket ned av turister. Når man blir så sliten i beina av å gå på brostein i dagesvis, er det godt å kunne sitte på en rolig plass og lese i magasiner og nyte kaffen i rolige omgivelser. Vi reiste ikke ned for å se på alle serverdighetene, men for å få et avbrekk. Så det å ha dagene åpne, uten noen særlige planer, var akkurat det vi ønsket. Likevel fant vi tid til å se et par utstillinger, deriblant kommunistmuseet, som ga meg et bredere perspektiv på hvordan vesten bidro til det kritiste synet Sovjetunionen hadde på oss. Og da med særlig vekt på Tsjekkia. Det var dessuten et feministisk perspektiv som jeg fant interessant. Visste du at det fantes en feministbevegelse i Sovjetunionen? Men at i motsetning til den bevegelsen vi så i de vestlige landene, kunne ikke kvinnene i Sovjet løsrive seg fra hjemmet. De kunne ha karriere, jobbe for rettigheter, men samtidig måtte de oppfylle sine forpliktelser i hjemmet. Interessant. Jeg elsker gode museumsutstillinger!

Til tross for fulle kofferter, vendte vi hjem småtriste. Hvorfor kunne vi ikke bare bli? Hvorfor alle disse forpliktelsene? Kanskje vi bare må bo her en stund? Så mange tanker. Så mye kjærlighet til denne plassen. Noen ganger har jeg heller ikke lyst til å ta bilder. Denne turen ble det kun tatt bilder fordi jeg følte jeg måtte. Jeg elsket å være tilstede, og finner det svært konfliktfylt å like å dele samtidig som jeg liker å ikke gjøre det. Men her kommer likevel er lite bildeutvalg.