En søndags morgen fylt av kontraster

Å stå opp etter klokken 10, bruke lang tid på frokosten, og la frokost skli ut til brunsj, er en frihet jeg tar meg dagen før en seks uker lang praksis. Fra og med i morgen skal jeg undervise på videregående for første gang, både i historie, sosiologi og sosialantropologi, og jeg føler meg ganske nervøs. Ikke bare fordi det er en ny gruppe mennesker, men fordi de er eldre. Hva kan jeg forvente? Hva slags personligheter har de? Kommer de til å lære noe av meg? Jeg undrer, lurer, hører på “Sånn er du” med Jan Thomas på P2, og ser på de mange appelsinene som ligger på benken. De som ikke blir spist opp. “I dag skal jeg lage juice til frokost”, tenker jeg videre, for jeg kom jo på at vi glemte å kjøpe det på butikken i går.

Helgefrokostene har vært få, siden vi flyttet inn hit. Ofte har vi ikke rukket å spise noe, før H og onkelen min har vært i gang med kjøkkenbygging. Kanskje har vi rukket en ti minutters lunsj. Ofte har jeg også blitt sittende å spise middagen for meg selv. Det har vært slik det har vært, slik det har måttet være. Men nå har helgene endelig blitt rolige nok til at vi kan lese avisa, ha høytlesing av quiz, og høre på radioen mens vi kommenterer alt politikere sier som irriterer oss grønt. For tiden er foreldrepermisjon og kvinnesaken et hett tema her hjemme.

I dag leste jeg VG Helg, som jeg ikke klarte å få meg til å lese i går. Over den ristede skiven med kokte egg, og glasset med appelsinjuice, sammen med de mange bekymringene, leser jeg historien til min gode venn Maria. Hun som kom inn i livet mitt på grunn av et jobboppdrag. Hun som tok bilder av oss som nyforlovet, men som også fascinerte meg med sine energiske og klare oppfatninger av hva livet burde bestå av. Hun som fulgte oss på veien mot bryllupet, og gjennom selve dagen. Nå kjemper hun sin livs kamp. Jeg tørker tårene mine diskrét over frokostbordet, mens H spør om jeg vil ha kaffe. Jeg takker ja, men sender mange tanker til disse vakre barna som må se mamma syk. Og blir glad, og samtidig stolt over det samholdet, og den kjærligheten familien utstråler. Det er sterkt og beundringsverdig. Jeg henter frem erindringer fra mine egne opplevelser, som forsterker følelsene mens jeg leser teksten, og ser på de kraftfulle bildene. De som har fanget ansiktet av sykdommen, men først og fremst urkraften som bor i Maria - krigeren, ulveenergien, urkvinnen. Dette vakre mennesket som deler av sine sårbarheter. Vi har alle noe å lære av henne.

Kontrastene ligger der jeg sitter og bærer på disse bekymringene, som brått er så ekstremt trivielle. Men faen så privilegert jeg er som kan bekymre meg om bagateller, som en seks uker lang praksis. Som at jeg har gått opp fem-seks kilo siden jul. Som at jeg irriterer meg over tvungen tredelt foreldrepermisjon, er enn jeg tar meg bryet å se etter det fine i livet. Så snur jeg meg, ser ned på gulvet, og legger merke til denne liggestillingen. Han drar meg ut av tankebobla et lite sekund: “Han ser ut som en kylling i den posisjonen der”, tenker jeg. Herregud så komisk.

_DSC3233.jpg

Deretter snur jeg meg og ser på bildet, samtidig som jeg ser på maten min. “Kontraster. Herregud, så kontrastfylt”. Her jeg sitter og spiser, mens jeg ser bildet av en kvinne jeg kjenner, som ufrivillig blir tynn av en livsfarlig sykdom. Jeg tenker igjen “Jeg må jobbe med mitt eget livsperspektiv”. Klumpen blir ikke mindre. Jeg føler meg skyldig. Jeg føler skam. Tenk at også jeg kan være så selvsentrert, at jeg glemmer at det finnes folk i mitt liv som har det verre. Å være takknemlig - å se at livet alltid kunne ha vært verre, er en dyd.

_DSC3235.jpg

Så bestemte jeg meg for å gå ut å omfavne livet litt ekstra i dag. Være takknemlig. Men også sende litt helbredende energi til den som trenger det mest. Det blir ingen fastelavnsboller i dag, men det blir mange klemmer.