Å være på tante- og onkelbesøk

I femten år har jeg stolt kunnet kalle meg for tante. Dessverre har jeg bodd langt borte fra mine tantebarn hele denne tiden. Besøk og kvalitetstid har vært forbeholdt ferier, spesielle anledninger, og senere videochatting. Og enn så mye jeg setter pris på hvert eneste minutt av tiden jeg tilbringer med mine nevøer og nieser, er det noe eget å kunne ha tantebarn i ganske umiddelbar nærhet. Derfor er jeg så glad for å ha en nevø jeg kan kjøre til når jeg ønsker. Og ha på besøk. I tillegg til dette, også være fadder til en jeg fikk følge inn i livet.

Å se han vokse til, endre seg fra uke til uke, kunne ha på overnattingsbesøk, og gjøre hverdagslige ting sammen med - det er noe som fyller hverdagen med ekstra mening. Og jeg føler særlig på det nå, som jeg vet at han snart skal knytte bånd til en fetter som blir ganske nøyaktig et år yngre enn han. Jeg ser på han, og tenker på alle stundene vi skal ha her. Og jeg lurer på hvordan han kommer til å være sammen med vår lille gutt; Hvordan kommer de til å leke? Hva kommer de til å krangle om? Kommer de til å ligge oppe om nettene og le, langt etter leggetid? Kommer de til å krype opp i sofaen sammen, for å se på barnetv om morgenen? Kommer de til å bygge hytter og leke i skogen? Kommer det til å være like stas for han å være hos oss, som det var for meg å være hos mine tanter og onkler?

Jeg vet bare at jeg må lære meg å ikke leve i fremtiden, og nye stundene i nuet. Og det er så godt å se hvordan han slår seg litt mer til ro hos oss, for hver gang han kommer hit. At han kjenner igjen ansiktene til meg og H, og tør å være tett inntil når han er i både dårlig og godt humør. Det er også så fint å se hvordan H sklir naturlig inn i rollen som onkel, og snart inn i rollen som pappa. Å være sammen med barn er virkelig en livslekse i tilstedeværelse. Takk, Iver, for at du fyller livene våre med så mye glede.