23+0

Vi vet ikke helt hvem du er, der inne. Men vi vet at du er aktiv. At du daglig gir livstegn, og besvarer våre tegn. Du reagerer når jeg drikker kaffe (den eneste lasten jeg virkelig unner meg, unnskyld!), og du synes det er kjempegøy å sparke i blæra mi. Jeg prøver å spille musikk til deg, i håp om at det skal bidra til at du blir like glad i musikk som det vi er. Du har allerede vært på konsert, og snart skal vi på konsert igjen. Oss tre. Forhåpentligvis skal vi på mange konserter sammen som familie. Vi har så lyst til at du skal være glad i det musikken gir. Vi har allerede gitt deg navn, men det holder vi for oss selv inntil du har entret det jordlige livet. Vi diskuterer hvordan vi ønsker å forme rammene rundt deg - med kreativitet, kunst og kultur. Med et ønske om at du skal like å være aktiv, og velge å leke i skogen fremfor å sitte foran en skjerm. At du som gutt, skal føle deg trygg nok til å være åpen om følelser uten skam. At du skal respektere kvinner, eldre og dyr. At du skal stå opp mot urett, og tørre å ha en stemme. Jeg ønsker at du skal finne styrke nok til å være deg selv. Uansett om det innebærer å gå i joggesko eller høye hæler. Om du vil være Batman på karneval, eller Elsa. Jeg kommer ikke til å sette en fargekode på deg, for du er allerede fargerik, slik som alle barn er. Det er lenge siden jeg drømte at du skulle komme, og nå er du der. Tumlende og turnende rundt i magen. Det er sterkt og uvirkelig på samme tid. Jeg er utålmodig og vil gjerne at du skal komme snart, samtidig som jeg vet at kroppen din ikke er klar nok til å leve utenfor kroppen min. Men jeg har tro på at du kommer ut hel og fin. For du valgte oss, og så deg ut etter to foreldre som skulle gi deg det du trenger i dette livet. Vi gleder oss sånn til å bli kjent med deg. Takk for at du valgte oss.