Ave Maria

Ave, er latin for både velkommen og farvel. Det symboliserer så godt det jeg føler for din bortgang, Maria. Du var et velkomment, friskt pust i mitt liv. Nå tar jeg også farvel.

Tårene mine rant nærmest ustanselig i to dager, etter jeg mottok beskjeden. Det var jo ikke slik det skulle gå. Pengeinnsamlingen til immunterapi skulle gi nytt håp. Brått var du borte fra oss. Du var bare i livet mitt i tre år, og likevel klarte du å sette så dype spor. Men det var det du gjorde - du satte dype spor hvor enn du gikk.

Vi møttes som kunde og fotograf. Vi kjøpte en tjeneste av deg, og du skulle ta forlovelsesbilder av oss. Du spurte hvordan vi ble forlovet, og stemningen gikk fra å være lystig til å være tung. Vi hadde forlovet oss på min fars dødsleie, og du var ikke helt forberedt på den responsen. Men etter det, gikk samtalen så naturlig mellom oss. I forbindelse med dette oppdraget, begynte vi å utveksle meldinger. For tanker om livet og døden, hva som kommer etter, hva som styrer de universelle kreftene, fikk oss til å dele. Vi oppdaget at vi hadde nokså like standpunkter om livet, for vi tror begge på den universelle kraften, på noe større enn oss selv, på universell synkronisitet, at beskjeder kan komme ovenfra, på tidligere liv og at noen våker over oss. Også at alt alt skjer for en grunn, og vi møter de menneskene vi trenger å lære noe av.

På et besøk hos deg, da du skulle lage denne bloggen til meg, brant du salvie over dataskjermen for hver utfordring vi støtet på. Også lo du. For du visste at det virket teitere fra utsiden, enn det føltes på utsiden. Men jeg forstod deg, og følte meg så hjemme i din energi. Vi trakk englekort, og tolket dem sammen. Endelig kunne jeg være meg selv, og være den delen av meg av selv, uten å hverken rettferdiggjøre eller forklare.

Da vi møttes, stod jeg meg begge beina mine i en eksistensiell krise. Den hadde pågått over et par tiår, men den var dypere og mer altoppslukende enn noen gang. Depresjonen, som hadde vært min følgesvenn siden tidlig i tenårene, hadde et grep på meg som virket nærmest ustanselig. Jeg visste ikke hvem jeg var. Og kanskje gjorde jeg egentlig det - men jeg turte ikke å møte meg selv slik jeg egentlig var. I frykt for at den jeg egentlig er, ikke er god nok for denne verden. Jeg var vant til å legge tøyler på de sidene jeg vet det hersker fordommer rundt, men da jeg møtte deg, var det som en plugg ble dratt ut og den virkelige kraften i meg begynte å sildre.

I en av de lange samtalene vi hadde, snakket vi om det å skille seg ut. Om hvordan oppveksten formet oss som voksne. Du fortalte om dine rariteter, at du alltid følte deg hjemme hos ‘utskuddene’, og at det å følge hjertet ditt var langt viktigere enn andres meninger. Det lå en selvtillit i bunnen av ordene dine, og jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å lytte når du snakket. Jeg studerte øynene og kroppsspråket ditt mens du snakket, og husket at det var en sånn naturlig tilstedeværelse og kraft i alt du sa. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å tro deg. Med dette, lærte du meg å være modig. Du lærte meg, litt etter litt, at vi lever . Du hadde kommet inn i livet mitt for å vise meg at det var dette jeg også trengte å lære. Det var denne egenskapen jeg behøvde. For jeg, som alltid hadde latt andres meninger og tanker om meg dominere livet mitt - skulle nå se at det er mulig å være seg selv. Det er mulig å være fortrolig med den man er. Det er lov å leve det livet man ønsker, og følge drømmene sine. Med alt det innebærer.

- Jeg liker så godt at du er så ærlig og åpen
- Det er ingen annen vei for meg

Det tok meg tid å komme ut av sorgbobla som preget meg de to årene etter pappas bortgang. Da jeg omsider fikk klarhet på andre siden av tunellen, så jeg at det du representerte var så mye av den jeg følte jeg var. Jeg ville også leve friere, villere, mer i harmoni med meg selv. Jeg så mye til deg når jeg stod ved et veivalg. Det var helt uten innsats, for ordene dine bare datt inn når jeg følte jeg trengte klarhet. Som om du var en slags ledestjerne.

Da vi booket deg til bryllupet vårt, hadde du uheldigvis klart å dobbelbooke deg. Du var så innmari lei deg og flau, og jeg var selvsagt skuffet. Universet skulle ha det til at vi skulle være sammen den dagen, for alle avtaler med lokale og annet gikk rett skeis, og andre løsninger måtte til. 12.august 2017 ble vår nye dato, og du fikk fotografere oss likevel. Med to streker under datoen i kalenderen, for denne feilen skulle du ikke begå igjen! Også lo du over hvor fantastisk universet var. Det var meningen, sa du. Og det tror jeg også, fordi du ble en klippe for meg den dagen. Da brudepiker ikke dukket opp rett før vielsen, og du kunne stå der ved min side og minne meg på at noen ting skjer fordi man må rydde plass til annet, da opplevde jeg ikke annet enn fred. Og da jeg var redd for at sorgen skulle ta overhånd fordi pappa ikke var en del av bryllupet, sa du at jeg skulle få lov til å gråte så mye jeg ville, og at det var helt greit, men at du skulle slette de styggeste grinebildene. Jeg gråt ikke av sorg den dagen, fordi du sa også til meg at han kom til å være der. Igjen, med en kraftfull tilstedeværelse i stemmen. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å tro deg. Også foreslo du at jeg og Håvard skulle møtes før vielsen for et første-blikk-bilde. For at vi skulle finne ro og fred sammen før vielsen. Og du stod bak kameraet, med klump i halsen, og foreviggjorde et av de mest intime øyeblikkene jeg har opplevd. For du visste hvordan vår reise inn i ekteskapet hadde startet, og du viste oss den dypeste respekt i vår prosess. Jeg er så glad for at det var akkurat du som fulgte oss den dagen. Vi er så glad for det.

Jeg kjøpte kameraet ditt, og du ønsket at jeg skulle bli fødselsfotograf. Slik som du var. Kanskje kunne jeg vikariere for deg, og du for meg. Kanskje kunne jeg bli med deg på et oppdrag en gang, slik at jeg kunne se hvordan du arbeidet. Men vi kom oss aldri så langt. Ikke lenge etter begynte du å bli syk. Det siste året foregikk kontakten oss i mellom, stort sett på meldinger. Hva vi snakket om, skal jeg holde tett til brystet. Men du er den eneste jeg har fortalt navnet til vår ufødte sønn til. Du likte det så godt, sa du. Og du gledet deg til å ta bilde av han, både i magen og utenfor. Du var så glad for å få beskjeden om at vi endelig ventet barn, da du lå i sengen hjemme og var dårlig. Du trengte gode nyheter, noe å glede deg over. For det ga deg kraft. Du gledet deg til å assistere fødselen, for du tok sats på at du skulle bli bra nok til da. At du ikke skal følge den reisen inn i livet mitt, knuser hjertet mitt i biter.

Dette er en vanskelig tekst å avslutte, for jeg vet ikke hva et godt siste ord er. Jeg sørger for det livet du ønsket å leve, men som du ikke fikk oppleve mer av. Jeg sørger for barna dine, som har mistet en dedikert og kjærlighetsfull mor. Jeg sørger for familien din som har mistet en datter, en søster og en kone. Jeg sørger for de nærmeste vennene dine, som har fått et stort hull i livet som umulig kan fylles. For hvem kan le som deg, eller dele visdom som deg?

Jeg verner om minnene, og det du ga meg. Jeg er takknemlig at du halte meg ut av en dyp koma, uten noen særlig innsats. Jeg kan ikke gi deg den fulle ære for at jeg i dag er helt frisk, og at jeg i dag bor på en gammel gård ute på landet, og jobber mot å kunne nok til å bli selvforsynt med grønnsaker, at jeg gir mer og mer avkall på materiell lykke. Men jeg kan ikke si at det er uten din fortjeneste heller. Ønsket etter et enklere liv hadde alltid ligget latent i meg, men godt skjult under andres forventninger og mistolking av egne ønsker. Men du pustet nytt liv i mye av det jeg trodde var begravd og borte. Jeg kommer alltid til å være takknemlig for at du minte meg på at det viktigste i livet er å følge sitt villhjerte, og sin indre krigerkvinne.

I går drømte jeg om deg, og du ga meg en klem og sa at du skulle reise til Finnmark for å møte din jordmor. Der kunne du bli bra igjen. Og rundt deg, stod hele din familie. Jeg vet at du har det godt der du er nå.

Vi møtes igjen.