Tankegods om svangerskap

Det skjer noe nytt i livet, når temaet graviditet dukker opp. Til og med lenge før en selv blir gravid, har mange formeninger om når man burde begynne å tenke på barn, og Gud forby - hvor feil det er hvis en ikke ønsker barn. Kan vi ikke bare ha respekt for hverandres reise, og akseptere at man har ulike behov og forutsetninger?

Etter at graviditeten er et faktum, og man føler seg trygg nok til å dele det med venner og familie, kommer ofte meningene. Det har ikke vært få av dem, men jeg har lært meg å lytte og la det jeg ikke ønsker å ta med meg videre, få reise videre. Jeg har ikke vært en av de som har fått noe særlig kommentarer om størrelse på magen, eller opplevd at alle og enhver vil ta på den. Men jeg har fått beskjed om hvor forferdelig det kommer til å være å føde, at amming kommer til å bli en rent helvete i starten, at livet kommer til å være mer eller mindre over, at jeg kommer til å ville ha epidural, hvor jeg burde ha stellebordet, hvordan jeg burde gå kledd, at blåfargen burde være hovedfargen fordi han er en gutt, og hvilken livsstil jeg burde ha. Jeg er veldig glad for at mange vil meg så vel at de vil forberede meg på det som kan bli krevende, men her synes jeg at vi også må være litt forsiktige.

Jeg har stilt noen spørsmål til venninner med barn, vedrørende fysiske ting som skjer i kroppen mens den vokser - men oftere enn det, opplever jeg å få beskjed om hva jeg kommer til å oppleve, uten at jeg har spurt. I tillegg til at det virker til å være så godt som skrevet i stein. Fordi det andre har opplevd, kommer også jeg til å oppleve. Så fremst det er smertefullt da. Er det positive opplevelser, blir det gjerne fraskrevet som svada.

Som regel klarer jeg å lukke ørene for det jeg ikke er interessert i å høre på - for jeg har jo min vei, og andre har sin. Ofte kan det være fint å søke fellesskap med noen som deler våre erfaringer, og noen ganger ror vi i forskjellig båt. Jeg vet jo godt at fødsel kommer til å være hardt arbeid, men vi vet også at alle fødsler er ulike.

Noen opplever det vondere enn andre, og som førstegangsfødende har jeg ingen referansepunkter å forholde meg til. Derfor synes jeg det er litt frustrerende at andre ønsker å “forberede” meg hvor forferdelig det er, fordi det er mest realistisk med grusomme fødsler. Jeg skjønner at man har opplevd det største i livet, og derfor vil man gjerne dele sine opplevelser. Dette har jeg en dyp respekt for, fordi det å føde et barn er en hellig opplevelse som (på mange måter) kun kan forstås fullt ut mellom kvinner, og man vil ha like stor rett til å dele vonde opplevelser som gode. På samme tid har det virket utenkelig at kvinner som har opplevd fødselen som styrkende, har født fint uten smertelindring, og at det faktisk ikke opplevdes så vondt som de trodde, er helt urealistiske. Slike historier blir ofte avskrevet som urealistisk og utenkelig svada. Konsekvensen av skremselen kan være at jeg utvikler fødselsangst som vil prege resten av svangerskapet mitt. Men det vil jo ikke minske andres dårlige fødselsopplevelser om jeg også får en dårlig fødselsopplevelse? Derfor føler jeg ofte at fødselen og svangerskapet mitt, i første omgang eies av andre som har født. For jeg vet jo ikke hva jeg går til. Slike utsagn gjør ofte at jeg føler meg redusert til en uvitende, naiv, kommende mor som ikke vet bedre. Det viktigste for meg er å møte fødselen så avslappet som mulig, slik at bekkenet mitt er løst nok til å kunne forløse barnet uten komplikasjoner. Og da er stress noe jeg ønsker å unngå (sitat jordmor).

Jeg har ikke snakket så mye til andre om hvordan jeg forbereder meg til min egen fødsel, fordi jeg ikke vil at andre skal forstyrre prosessen min. Jeg er åpen for det meste av alternativer jeg kommer til å finne naturlig når det nærmer seg. Det er helt avgjørende for meg er å stille med et åpent sinn, fordi dette er en opplevelse der jeg ikke vet hva jeg går i møte. Hvordan kroppen min føder, er det ingen som vet. Ikke engang jeg. Derfor vil jeg ikke stille krav til meg selv som jeg ikke klarer å etterleve. Det har jeg ikke gjort de 27 ukene jeg har båret på dette livet, og det vil jeg ikke bruke de resterende ukene på heller. Kan det tenkes at det er slik det utarter seg, når vi ender med å føle oss som utilstrekkelige? At vi har for harde krav i forhold til hva vi egentlig burde prioritere i denne tiden? Og at vi sammenligner oss for mye med det andre gjør, som vi selv ser at vi ikke har kapasitet til?

Jeg ønsker at vi kvinner kan være litt mer forsiktig i å sammenligne oss med hverandre, for en dag kan historiene treffe noen som virkelig sliter med fødselsangst. Og det kan få ganske store konsekvenser for hvordan hun går sin fødsel i møte. Vi kan også få en ganske stor selvtillitsknekk av å ikke ha energi nok til å gjøre det vi ønsker, eller ser at andre mestrer. Her må vi være litt snille med oss selv, og forstå at vi har ulike kropper og ulike liv. Og det kroppen sier, er det vi skal lytte til. Utenom dette må jeg si at jeg har hatt mange positive opplevelser med hvordan kvinner er i møte med hverandre, og at vi er virkelig flinke til å utøve omsorg og forståelse i møte med hverandre sine utfordringer. Jeg føler meg sterkere knyttet til mine medkvinner i møte med denne tilværelsen, og føler meg stadig mer stolt over å være kvinne i denne kroppen. Men vi må være litt forsiktige med å skremme førstegangsfødende i denne usikre fasen.