Vårens siste epleblomster

Våren ebber snart ut i sommer. Epleblomstene er snart helt borte fra epletrærne våre, og enn så mye jeg gleder meg til å plukke epler fra vår egen hage, er det en større glede å kunne gå ut på trappa og trekke inn blomsterduften dypt ned i lungene. Det er ikke mange ting i mitt liv som har utløst et skred av takknemlighet i den grad som hjemmet vårt har, men siden 20.september 2018, har jeg daglig følt på den dype og tilstedeværende takknemligheten for de mulighetene denne plassen gir oss. For de små tingene; som det å lukte på epleblomster, plukke tulipaner og løytnanshjerter fra våre egne bed, legge hodet på skuldren til H mens vi drikker kaffe på trappa, grille middag i utestua sammen med venner, mens vi tar en venteøl (alkoholfri for meg), og plukke løvetann fra plenen. Men også de helt elementært enkle, som å lytte til hakkespetten som hakker på aluminiumslokket på stolpen, og det å høre kattuglen synge om natta når vi skal sove. Eller at vi går ut om morgenen og snuser på lufta; At den ene dagen lukter det som på hytta vår i nord, eller som våren på vestlandet.

Det er dette jeg ønsker, og det er dette som nærer meg som menneske. Det er dette som inspirerer meg til å vokse, som gir meg ro og stabilitet. Det som minner meg på det som er godt og viktig. De små øyeblikkene, som trekker meg inn i nuet, og minner meg på å være tilstedeværende og takknemlig for det jeg har. Og det er så enkelt som at det at dekningen er dårligere her, og at nettet har lavere hastighet, gjør at vi fokuserer på andre ting enn det unødvendige maset. Og jeg finner meg selv oftere i en posisjon hvor jeg fokuserer mer på den gode helsen jeg har, enn alle tingene jeg ikke har. At fokuset på det som betyr noe, overskrider behovet for konsum. Bylivet har sine fantastiske fordeler, men det er her jeg føler meg hjemme. Her føler jeg meg mer som meg. Takk for at det var akkurat denne plassen som skulle bli vår.