En rabarbrahemmelighet

Mellom nesler og bringebærkratt, bak store solhattskudd og en hønsenetting, bak det gamle hønsehuset, gjemmer det seg en liten hemmelighet.

Han kom til meg en dag, og sa “Har du sett de svære rabarbraene som vokser bak hønsehuset?”. Jeg ble fra meg av begeistring. Rabarbra var på en måte det som tomta manglet. Jeg savnet de store grønne bladene, som var festet til de rød-grønne skuddene. De som jeg hadde brukt å dyppe i de røde plastkoppene med sukker, i hver av mine barndoms somre. Hos oss vokste de på hytta. Det var der mormoren min introduserte meg for rabarbraens univers. Til tross for at rabarbrasyltetøy og rabarbrasuppe vekket vemmelse, med de lange trådene og klumpene. Til tross for at de lå i et bad av fløte med sukker på. Litt som jordbærene. De voksne lot til å elske det, men jeg takket alltid nei. I voksen alder har jeg åpnet meg mer for rabarbraens muligheter; I paiform, som saft, som chutney til grillmaten. Ja, mulighetene er uendelige. Bare fantasien setter grenser.

I kveldingen i dag, tok meg på meg skoene og gikk bak hønsehuset. Der åpenbarte de seg, med blader store som dumboører. Det er ikke rart vi ikke har oppdaget dem tidligere. Området nedenfor huset er så gjengrodd at fremkomst har vært uhyre vanskelig. Jeg var heller ikke ikke forberedt på mengden som ventet meg, der jeg stod og dro opp skudd etter skudd, og følte neslene som brant på armer og bein. Midt i mellom neslene satt pusen, og mjauet. Men jeg kunne ikke se henne, og det kunne ikke Balder heller. Heldigvis, for ellers ville jeg vært nødt til å avverge en neslekrise.

Mengden rabarbra var såpass at det var tungt å bære. Delvis på grunn av størrelsen på skuddene, delvis på grunn av min gravide form, og delvis på grunn av de mange kiloene som ble dratt opp. Med en medisinball på magen var det tungt å bøye seg ned for å dra opp disse beistene av noen skudd, så jeg gikk to runder. Bildene yter ikke mengden rettferdighet.

Vi rensket og klipte av bladene. Nå ligger rabarbraen på kjøkkenet og venter på å bli brukt til noe fornuftig. Noe skal bli en smuldrepai til det fine besøket som kommer i morgen, og resten skal trolig bli saft. Men hvem vet? Rabarbraens potensiale er fremdeles en liten hemmelighet for meg.