Mat & Respekt

Jeg er et kritisk menneske. Jeg leser ikke livsstilsbloggere som oppfordrer til spesifikke livsstiler, uten å ha noe faglig grunnlag. Og hva som er det faglige grunnlaget man burde velge å tro på, er i dag veldig fragmentert, synes jeg. Jeg er også skeptisk, men ikke direkte negativ, til helsemyndighetene når det kommer til mat og kosthold. Mest fordi jeg stadig hører om ny forskning i utlandet som norske myndigheter later til å ikke høre på. Men så er det jo så mye forskning som spriker.

Hva er det optimale kostholdet i dag, både for oss og planeten? På den andre siden har vi også miljøperspektivet; jeg synes ikke det virker naturlig at vi skal konsumere den mengden melk og kjøtt som vi gjør i dag. Det er i hvert fall ikke bærekraftig. Jeg er ikke for eller i mot ren vegetarisme eller veganisme. Jeg er heller ikke i mot det å spise kjøtt. Men det jeg er i mot, er lidelse. Og derfor er jeg nok også skeptisk til myndighetene, fordi jeg synes at dyrenes velferd blir nedprioritert. Jeg innrømmer at jeg har liten kunnskap om gårdsdrift, men jeg synes ikke at industrislakteri har en plass i samfunnet. Her vet jeg mange er uenig med meg, men når vi behandler mennesker på den måten vi slakter dyrene - kalles det folkemord. Når vi gjør det med dyr, er det profitt. Jeg kjenner flere som jakter, og har samme syn på industrien som meg.

Nå avdekkes det lidelse i norske fjøs, gjennom en Brennpunkt-dokumentar på NRK. Jeg klarer ikke å se på slike dokumentarer, fordi det er nok for meg å lese beskrivelsene av forholdene enkelte dyr lever under. På samme tid, tenker jeg på behovet vi tror vi har, for alt dette billige kjøttet vi putter i oss. Det er både fornedrende for dyrene og bondens arbeid. Jeg vet at mange bønder behandler dyrene sine med den største respekt, men jeg tror også at det er en sammenheng i prisen på maten, og hvordan disse dyrene blir behandlet. For når verdien blir så lav, da får vi mindre medlidenhet med. Dette er ikke noe nytt. Det samme har skjedd med mennesker gjennom slaveriet, i tusenvis av år. Og det skjer fremdeles. Jeg tror prinsippene er relativt like som i Zimbardos fengselsstudie, ved Stanford University, i 1971. Det er et eksempel jeg bruker å trekke frem når jeg underviser om forholdene i norske og utenlandske fangeleire, i forbindelse med 2.verdenskrig, og konflikter i senere tid. Hva gjør at vi får så liten respekt for levende vesener? Om det er mennesker eller dyr, tror jeg ikke har så mye å si.

Jeg er nok til dels uenig i at vi ikke burde spise kjøtt i det hele tatt (bare ikke i den grad vi gjør nå), men at dyr blir en forhandlingsvare i en milliardindustri, fordi vi skal spise kjøtt til hvert måltid hele året - det er nok til å få meg til å velge en grønn livsstil. Og da trenger vi ikke engang gå inn på forholdene norsk laks lever under i enkelte oppdrettsanlegg. Jeg føler meg ganske maktesløs når jeg leser alt som foregår, til tross for at det viser seg at norsk dyrevelferd er i verdensklasse. Men er det et argument vi kan kaste på hver eneste sak som avdekker dårlige forhold? Kan vi ikke si at dette ikke er holdbart, og innse at kjøtt hele døgnet ikke er bra for hverken dyrene eller oss? For meg blir det litt som å si at vi ikke kan klage over at fattige, norske barn går sultne til sengs, fordi det sulter barn i den tredje verden.

Vi trenger ikke gå lengre enn seksti år tilbake i tid, for å høre historier om kjøtt som var såpass kostbart at det kun ble spist i helgene. Resten av uka levde nordmenn på fisk, grønnsaker og korn. Og når dyret først ble slaktet, da brukte vi alt. Ikke bare fileten. Ser vi til urfolk, er dette noe som fremdeles praktiseres. Og til og med de har sin dypeste respekt for dyret de dreper. De velsigner byttet, og takker det for maten og redskapene de får, og anerkjenner det faktumet at det er et levende vesen med en sjel. Og det viktigste av alt - de tar ikke mer enn de trenger. Fordi grådighet er det samme som å mishandle planeten. I denne videoen som viser Native American Cuisine, viser de blant annet til tradisjonen for å legge tilbake frø i naturen, for hver gang det sankes. Dette blir gjort med den dypeste respekt for jorden, og fordi man har troen på å leve sammen med Moder Jord - ikke eie henne. Og da gir man tilbake det hun gir oss. Slik vi lever, viser det at det er en stor sannhet i ordene til den kjente sangen fra Disneys Pocahontas; “You think you own whatever land you land on,
The Earth is just a dead thing you can claim”
.

Vi mennesker tror virkelig vi eier alt rundt oss, fordi vi kan sette en pris på alt. Men det klimaendringene viser er at det er stikk motsatte som gjelder. Det hersker krefter på denne jorda som har overtaket på oss, uansett hvor mye teknologi vi utvikler.

Etter jeg ble gravid, har mat vært utrolig vanskelig. Jeg har spist det kroppen min har klart å spise. Men før jeg ble gravid, spiste jeg langt mindre kjøtt og meieriprodukter enn jeg gjør nå. Jeg bestemte meg for at jeg ville ha så få dager med kjøtt i uka som jeg klarte. Dette fordi jeg ikke vil å være med på å opprettholde et system der dyr blir utsatt for den mengden stress, og bevitner døden til andre dyr. Jeg har omtrent ikke spist kylling de siste tre årene, og meieriprodukter ble det kuttet kraftig ned på i hele fjor. Vi har allerede bestemt oss for å gå til anskaffelse av egne høner, fordi det er så viktig for meg å vite hvor maten kommer fra. Tanken på hanekyllinger som kvernes like etter klekking gjør at jeg vil kaste opp. Jeg vil gjerne få tak i råmelk fra en ku som får lov til å die kalvene sine, slik en mor skal. Men utover det, ikke ha så mye med dyremelk å gjøre. Nå merker jeg at matlysten begynner å stabilisere seg, og jeg føler for å plukke opp tråden igjen der jeg var. Jeg merket stor endring i kropp og fordøyelse når jeg endret mine vaner. Noe som har vært særlig viktig for meg, siden jeg sliter med IBS.

Jeg ønsker ikke å gå ut med mine kostholdsvaner for å fortelle folk om hvordan de bør leve, men jeg synes det er så viktig å tenke over hvem som produserer maten vår, hva den har vært gjennom før den havnet på matfatet, og hva det bidrar til. Både for oss og verden. Og jeg vil gjerne at flere skal være i kontakt med planeten, og forstå at slik vi lever nå, ikke er holdbart. Det er fantastisk mye god mat som er grønn. Og man kan spise grønn mat uten å gå helt over til et vegetarisk kosthold. Og jeg tror at hvis vi går tilbake til røttene våre, har vi mye å lære av folk slik de levde før.

Alt var overhodet ikke bedre før, og mennesker har vært grådige til alle tider. Men å vise kjærlighet til dyrene, kjærlighet til menneskene, å ha respekt for jorden, å gi tilbake for hver ting vi tar, å bruke ressursene våre fornuftig - det er det viktigere enn noen gang at vi praktiserer. I vår lille boble, kommer jeg nå til å jobbe mer aktivt for å gå inn for de målene jeg hadde før vi flyttet. Da vi ikke hadde kjøkken var det en stor utfordring, men nå begynner vi å falle såpass til ro i huset, at jeg omsider kan begynne med det jeg har savnet. Det er så mye jeg vil lære. Som det å bli mer selvforsynt, og produsere egen mat. Redusere miljøgifter blir også stadig viktigere for meg, da jeg har sett hvordan huden reagerer etter å ha kuttet ut hudpleie med hormon- og allergifremkallende stoffer i. Jeg vil leve med den dypeste respekt for jorden, og bli mer rotfast i mine prinsipper. Dette er noe jeg synes er vanskelig når jeg ikke er hjemme, og i kontroll over hva som blir servert. Men alt er en prosess. Også vi mennesker.

Vel det ble jo et langt innlegg, men tankene har rast de siste dagene

Teksten er skrevet av meg, og her på bildet ser dere min flotte mann. Tatt på hytta vår i Nord-Norge, etter at han hadde vært og dratt opp ferskvannsørret, fri for miljøgifter og antibiotika.

Teksten er skrevet av meg, og her på bildet ser dere min flotte mann. Tatt på hytta vår i Nord-Norge, etter at han hadde vært og dratt opp ferskvannsørret, fri for miljøgifter og antibiotika.